Når er det riktig å kalle noen for rasist?

Dette lurer jeg veldig på for tiden: Når er det korrekt å kalle et menneske for rasist?

Mvh Nyansert

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Ole Martin Moen, filosof

«Når er det korrekt», spør du, «å kalle et menneske for rasist?» Det kommer an på flere forhold. Ett av dem er din egen hudfarge.

Hvis du har mørk hud, er risikoen stor for at du ofte opplever det vi kan kalle sosial motvind: mistillit og granskende blikk, å bli snakket ned til, å bli tillagt meninger du ikke har, å oppleve at hudfargen din blir gjenstand for stadig diskusjon og å bli bedt om å forklare hvorfor du er her. Det er lov, når disse vindkastene biter, å sette ord på det du opplever.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

[ Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her. ]

---

En del vil nok spørre om det er strategisk lurt å kalle noen en rasist. I mange sammenhenger er det et viktig å stille spørsmål om strategi, men samtidig er det ikke alltid rimelig å legge et ansvar for å ta en slik vurdering på dem som står i motvinden og er drittlei. Den som blir tråkket på, har ikke ansvar for å si au på en strategisk måte.

Vi tre som svarer på spørsmålet ditt er alle, påfallende nok, lyse i huden. Kanskje gjelder det også deg som spør. I så fall er det nok ingen av oss som virkelig vet hvordan det oppleves å bli utsatt for stadig rasisme. Vi kan ikke gjøre stort annet enn å forsøke å forestille oss det med utgangspunkt i erfaringer vi selv har hatt.

Et av temaene vi bør kunne bidra til å belyse, imidlertid, er prosessen henimot å bli gradvis mer klar over rasistiske tendenser både i vårt eget miljø og i oss selv.

Hvordan oppfattes anklager om rasisme? Jeg tror at et betydelig flertall av nordmenn, dersom de ble møtt med en slik anklage, ville mene at den var urimelig. Hvorfor?

Én grunn til at de mener at anklagen er urimelig, kan være at de tolker rasisme-begrepet snevert og teoretisk: De tenker at rasisme er en ideologi som går ut på at lyshudede er mer verdt enn mørkhudede, og de kjenner seg ikke igjen i en slik overbevisning.

Forhåpentligvis har de fleste fått med seg at dette er en sjeldent snever bruk av rasisme-begrepet. Begrepet brukes vanligvis for å henvise til holdninger og praksiser som utsetter mørkhudede for det jeg ovenfor beskrev som sosial motvind.

Selv blant dem som legger en slik forståelse av rasisme-begrepet til grunn, er det nok fremdeles svært mange som vil benekte at de bidrar til, og er med på å opprettholde, slike praksiser.

Dersom vi ser det fra et psykologisk perspektiv, burde ikke dette være noen overraskelse. For det første har vi mennesker et begrenset innblikk i grunnene til at vi prioriterer og velger som slik vi gjør, og vi ser bare en liten del av signalene vi sender med kroppsspråket vårt. For det andre overser vi ofte trekk ved vår egen adferd som vi ikke har lyst til at skal være der, og selv når vi blir bevisst disse trekkene, er vi raske til å lage unnskyldninger og bortforklaringer, og til å komme på grunner til at det sikkert ikke er så ille likevel. For det tredje er vi notorisk dårlige til å ta inn over oss hvordan handlinger som ikke ville ha vært så veldig problematiske hvis de opptrådte helt isolert, kan bli overveldende for de som må håndtere dem mange titalls ganger hver eneste dag.

En siste grunn til at en påstand om at man har sagt eller gjort noe rasistisk ofte vil bli møtt med så steil motstand, tror jeg, er at de blir tolket som påstander om at man er et moralsk dårlig menneske, selv der det ikke var slik påstanden var ment.

De aller fleste av oss har vokst opp med rasisme i kulturen rundt oss, og vi bærer deler av det med oss videre. Det er leit at vi gjør det, men samtidig trenger det ikke å gjøre oss til moralsk dårlige mennesker, like lite som det trengte å gjøre en til et dårlig menneske å ha et sexistisk kvinnesyn for 100 år siden.

For de som har et kristent verdensbilde, tror jeg det kan være nyttig å tenke på rasistiske tankemønstre og holdninger på en tilsvarende måte som synd. Med det mener jeg at rasisme er problem som vi bør søke å håndtere, ikke først og fremst gjennom å gå på klappjakt etter det hos andre, men gjennom å tørre å erkjenne det i oss selv og å søke å håndtere det i fellesskap.

Sirianne Dahlum, statsviter

I Amazon/Hulu-serien Little Fires Everywhere møter vi den velmenende, hvite øvre-middelklassekvinnen Elena Richardson, portrettert av skuespilleren Reese Witherspoon. Som en prominent figur i den liberale, multikulturelle forstaden Shaker Heights utenfor Ohio, er Mrs. Richardsson selverklært anti-rasist og forkjemper for sosial rettferdighet. Denne overflaten slår imidlertid sprekker når konturene av Mrs. Richardssons fordommer mot sin nyinnflyttede leieboer, den afroamerikanske kunstneren Mia (spilt av Kerry Washington), blir tydeligere. Men er Mrs. Richardson rasist?

Spørsmålet om hvem (om noen) som fortjener merkelappen rasist, er på mange måter et strategisk veivalg for aktivister og tilhengere av anti-rasistisk arbeid. Forskning på anti-rasistiske sosiale bevegelser, som den amerikanske borgerrettsbevegelsen og Black Lives Matter, viser at slik aktivisme kan ha stor gjennomslagskraft, delvis gjennom å endre befolkningens holdninger. Men hvordan man definerer problemet (og målet), kan påvirke hvor man havner.

Moderne samfunnsforskning gir unike innsikter i hvor mektige våre ubevisste fordommer og automatiske tankemønstre kan være. Vår automatiske trang til å kategorisere individer på bakgrunn av markører som hudfarge, språk eller etnisitet, som deretter igjen (gjerne ubevisst) former oppfatninger av individers egenskaper og prestasjoner, forklarer hvorfor (ubevisst) diskriminering er så utbredt. Mot denne bakgrunnen har mange anti-rasister mobilisert rundt slagordet «Vi er alle rasister». Med dette settes søkelyset på nettopp disse ubevisste fordommene som vi alle – inkludert Reese Witherspoons karakter – bærer på, og hvor dypt disse gjennomsyrer samfunn, politikk og arbeidsliv. Ved å vise hvordan rasisme ikke utelukkende målbæres av sinte ny-nazister på tv, kan denne vide definisjonen av rasisme oppmuntre det bredere lag av befolkningen til oppgjør med egne holdninger.

Men denne strategien kan også skape utfordringer for anti-rasistisk arbeid. Kritikere har advart mot en utvanning av begrepet rasisme, som kan gjøre at vi mister et konseptuelt verktøy for å skille regelrette hatefulle rasistiske holdninger eller oppfordring til vold, fra de hverdagslige fordommene og diskrimineringen alle kan være bærere av. Andre har påpekt at utstrakt bruk av merkelappen rasisme kan skape en motreaksjon, ved at enkelt-individer presses inn i forsvarsposisjon i møte med R-ordet.

Disse strategiske avveiningene forklarer hvorfor individer med samme overordnede mål om å redusere diskriminering på bakgrunn av etnisitet eller hudfarge, vil kunne gi ulike svar på hva rasisme er – og hvordan svaret kan forme anti-rasismens fremtid.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Dette er eit (stadig, diverre) aktuelt tema, men måten spørsmålet er ordlagt på, minner meg på to maksimar som går igjen i dei aller fleste religionar. Her i kristen drakt: Dommen er Guds åleine, og me må sjå bjelken i vårt eige auge heller enn flisa hjå vår neste. Rasisme er viktig å ta opp, men å gjere det for å dele ut merkelappar vert ei avsporing.

Lisa Esohel Knudsen skreiv i Klassekampen 14. november om mediedebatten etter Black Lives Matter-demonstrasjonane og beklagar at denne ofte var knytt til enkeltpersonar eller einskilde hendingar. At rasisme-debatten dermed held seg på personnivå, held ho fram, gjer at omfang og strukturar forsvinn or syne. Slik den blir dersom me brukar den til å peike ut rasistiske individ.

Emma Arnback og Jan Jämte ved Örebro universitet kjem med liknande åtvaringar etter å ha forska på antirasistisk arbeid i (svensk) skule. Dei fann at sidan rasisme vart forstått som ein medvite, ideologisk posisjon, så gjekk det antirasistiske arbeidet ut på å sanksjonere krenkingar og haldningsarbeid i klasserommet. Dette er sjølvsagt viktig, men då misser ein alt som ligg i struktur, vane og ikkje minst på lærarrommet.

Sjå på studiar av jobbsøknadar med norsk- og framandlydande namn, til dømes, eller på dynamikkar i bustadmarknadar eller i folkehelse, som Knudsen peiker på. Her er problem, og dei grunnar ikkje i at HR-avdelingane i det ganske land meiner at folk med mørkare hudfarge er biologisk underlegne.

Som ein kvar lærar kan fortelje, omfattar det å undervise om menneskerettar mykje meir enn FN og erklæringa frå 1948. Enda viktigare er klassemiljø, omgangstone, gruppedynamikk, klasseleiing, rombruk og mykje meir, som til saman skal kommunisere og konkretisere verdiane som ligg i menneskerettane.

Så, i staden for å slå fast kva tid ein kan kalle nokon rasist, bør me heller spørje kva rasisme er og korleis me sjølve bidreg til å oppretthalde det.