08:37 - 16. desember 2020

Hvorfor roper vi under videomøter?

Fysikeren, religionshistorikeren og tekstforskeren svarer.

Vi kompenserer for den fysiske og psykiske avstanden ved å rope ut våre kvartalsrapporter og møteplaner. Mens alt vi egentlig vil, er at noen møter blikket vårt og snakker til oss med innestemme, skriver fysikeren. Foto: Kamerareportage / TT / NTB

Hvorfor roper vi under videomøter (uansett om det er Teams, Slack, Pexip, Zoom eller hva det nå måtte være)?


 

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Anders Kvellestad, fysiker

 Kloden koker, demokratier demonteres, viruset går viralt og du sitter ved kjøkkenbordet og stirrer inn en skjerm, akkurat som i går, dagen før det og dagen før det. På skjermen er det ansikter – kjente ansikter, men samtidig merkelig flate og fremmede, organisert i et perfekt rutenett, som fanger i hver sin digitale celle, med tapre smil og blikk som ser mot deg, men som likevel aldri helt ser deg. Klokka har så vidt passert første kaffekopp, og nå skal det ene ansiktet, det som svever unaturlig foran et fargemettet bilde av en palmestrand, innlede om «strategier, visjoner og muligheter i koronaens tid».

Det er et under at vi ikke skriker hele tiden.

Men, utover denne altoppslukende, digitaleksistensielle angsten, kan vi tenke oss noen andre grunner til at så mange av oss snakker unaturlig høyt i videomøter?

Egentlig er nok ikke dette fenomenet så spesielt for videomøter. Mange snakker også høyere enn vanlig i telefonen — cell yell, som det så fint kalles. En fellesnevner kan være opplevelsen av en form for barriere, eller avstand, mellom oss og de vi snakker med. Enten ser vi ikke de andre i det hele tatt, eller så ser vi en samling unaturlig små ansikter. (På min 13-tommer laptopskjerm blir ansiktene i videomøter like små som ansikter som er 5–6 meter unna meg i virkeligheten — som om alle de andre satt på motsatt ende av et langt møtebord.) Det hjelper nok heller ikke at vi ofte hører bakgrunnsstøy, eller bruker hodetelefoner som gjør det vanskelig å høre vår egen stemme.

Uansett hva denne opplevelsen av avstand eller barriere skyldes, så er reaksjonen vår ganske naturlig. Vi er vant til å heve stemmen når vi snakker til noen på tvers av et stort rom eller gjennom en lukket baderomsdør. Fra et fysikkperspektiv handler det rett og slett om å sende ut ekstra lydenergi, fordi vi forventer at mye av energien vil gå tapt før lydbølgene når mottakeren.

Så der sitter vi da, på hvert vårt kjøkken, og kompenserer for den fysiske og psykiske avstanden ved å rope ut våre kvartalsrapporter, forelesninger, gruppeoppgaver og møteplaner. Mens alt vi egentlig vil, er at noen møter blikket vårt og snakker til oss med innestemme.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

– Volumet må vere på maks, smilte pater Jacob Thekkeparambil overberande.

– Slik kjem ein nærare Gud.

I 2014 var eg på konferanse ved Hl. Efraim økumeniske forskingsinstitutt (SEERI) i Kottayam i India, og den pinsekarismatiske nabokyrkja hadde starta tidleg den søndagen og heldt på like støyande då eg møtte verten vår utpå ettermiddagen. Det var tydeleg kva den katolske pateren tenkte om denne nyare liturgiske forma, men høgtalarane stod likevel på fullt då han sjølv kalla saman til messe seinare på kvelden.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Volum var òg viktig før høgtalarane kom inn i kyrkjene. Grunnen til at liturgien vert sungen, i tillegg til at det er vakkert, er at røystene, og dermed bønene, ber lenger når ein syng. Det verkar i grunnen å vere ein gjengangar; klokker kling, bønerop rungar, fyrverkeri smell, trommer lyder – uansett kva religion ein høyrer til, må der volum til for at bønene skal bli høyrde.

Forklaringane på dette kan vere og er sjølvsagt mange. Somme vil seie det er ei sosial markering av tru og tilhøyrsle, andre ei identitetsbyggande stadfesting av personlege overtydingar. Andre igjen at det er kjærleik til ein gud eller guddomane som kjem til uttrykk. Men eg ser ikkje bort ifrå at her òg, som Anders er inne på, ligg ei frykt for at lydenergien/bøna ikkje skal nå fram til grunn.

– Slik kjem ein nærare Gud.

Konvensjonelle, religiøse samfunn rynkar gjerne på nasen over nye, karismatiske rørsler med meir inderlege og ofte høglydte gudstenester. Likevel har me sett ein tydeleg framvokster av slike religionsformer dei siste femti åra, og i mange land har òg den katolske kyrkja og andre tradisjonelle trussamfunn tatt meir karismatiske bøne- og gudstenesteformer i bruk.

Om deltakarane dermed kjem nærare Gud, kan eg ikkje seie. Men det kjennest kanskje som det?

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker

Jeg kan innrømme at jeg selv hater digitale korona-møter. Ikke alle, selvsagt, men la oss anslå 90 prosent av dem. Ropingen er selvsagt noe av årsaken, det er slitsomt i lengden. Men jeg tror hovedproblemet for meg er den påtrengende og evige vissheten om at vi egentlig skulle vært i samme rom.

Dagens Zoom-, Slack- og Teams-møter er møter mellom folk som egentlig skulle vært på samme sted, i samme møterom, i samme bygg, og kanskje til og med på sine mer eller mindre faste plasser rundt det samme bordet. Altfor mye av et møte – og gjerne de beste sidene ved ethvert møte – blir borte når møtet digitaliseres. Bare tenk på kontrasten mellom et møte og det blasse, digitale alternativet. I disse dager skulle vi egentlig tatt pepperkaker fra den samme boksen, gjerne med kommentarer som at «det er ikke egentlig så godt da, men jeg tar en til». Kaffekanna skulle blitt sendt rundt, vi skulle kranglet om hvem som får hvilken Twist. Vi skulle gledet eller irritert oss over at andre skreller og spiser klementiner på møtet. Vi skulle smilt og nikket til hverandre, kanskje himlet litt konspiratorisk med øynene hvis noe idiotisk blir sagt, og vi skulle kommunisert med hverandre på så uendelig mange flere måter enn bare via utestemme på skjerm.

Nå sitter vi fanget på hvert vårt kjøkken og roper i stedet. Det store spørsmålet er: Hvem blir vi egentlig da? Trekker vi oss tilbake, eller prøver vi febrilsk å kompensere for avstanden ved å være ekstra morsomme, mer «på» enn vanlig eller ved å overbruke Zooms emojier? Her er det haugevis av ubesvarte spørsmål som krever mer forskning. Det blir av og til hevdet at digitale møter er mer effektive og går kjappere enn vanlige møter. Det kan nok stemme, men vet vi nok om hvorfor? Er det fordi digital møteledelse er lettere, eller kan det handle om at ingen orker mer og passiv-aggressivt holder munn mens de skriker NEI innvendig? Finnes det en korrelasjon mellom alder, kjønn, fagbakgrunn eller noe helt annet og bruk av såkalte «artige bakgrunnsbilder» og kommentarer som «se, Henrik er på månen!»? Og ikke minst: Hvordan har vi det på sikt, hvis drømmen om å bli snakket til med innestemme (se Anders svar over) aldri blir besvart, men kun torpederes av andres skriking på Teams? Her er det mye å ta tak i.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse