14:22 - 10. november 2020

Hvordan komme seg opp av sofaen?

Lett for å utsette ting? Idrettssosiologen, kreftforskeren og religionshistorikeren har råd.

Det er viktig å ikke begynne for hardt, men avslutte prokrastineringen gradvis. Det beste er nok å begynne etter du har sett ferdig første sesong av The Queen's Gambit på Netflix, lyder rådet fra en av forskerne. Foto: Ricardo Dearatanha / Los Angeles Times / Getty Images

Kjære forskere. Hvordan kan jeg slutte å prokrastinere? Kan religion eller forskning skremme meg opp av sofaen?

Vennlig hilsen somlepave
 

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Idrettsvitenskapen kan skremme enhver av oss opp av sofaen. Personer som oppfyller Helsedirektoratets anbefalinger om daglig fysisk aktivitet, kan forventes å leve lengre, ha bedre livskvalitet og være lykkeligere, sammenlignet med inaktive personer. Å bli sittende i sofaen har altså stor sannsynlighet for å føre til et kortlevd liv som ulykkelig. Med andre ord er det ganske skummelt å prokrastinere i sofakroken.

Ideen om at idrettsdeltagelse er en viktig del av et aktivt og sunt liv er en av de mest vedvarende i det moderne samfunn. Denne «etablerte sannheten» omtales som «idretts- og helseideologien» i idrettssosiologisk forskning. Ideologien eksemplifiseres ved at det i perioden 2000–2009 var over 130 politiske dokumenter i europeiske land som fremhevet sammenhengen mellom helse og idrettsdeltagelse. Skal vi tro disse politiske anbefalingene, bør vi snarest mulig sprette opp av sofaen og komme oss i trening.

Å være aktiv ute i verden, eller bortenfor sofaen i alle fall, er likevel ikke helt ufarlig. Idrett og aktivitet innebærer jo også en viss risiko for skader. Ett feilsteg er alt som skal til, så blir plutselig prokrastineringen omgjort til noen uker som lenket til sofaen. Da er jo prokrastinering mye mer behagelig. Noe av den ferskeste forskningen på idrett og covid-19 viser at det å komme seg opp av sofaen, etter mange måneder med hjemmekontor, karantene og smittevern, kan være ganske tøft for hjertet. Det er viktig å ikke begynne for hardt, men avslutte prokrastineringen gradvis. Det beste er nok å begynne etter du har sett ferdig første sesong av The Queen’s Gambit på Netflix.

Helene Knævelsrud, kreftforsker

Jeg forsker på kreft. I min forskning bruker jeg bananfluer som verktøy for å finne ut av hvordan vanlige celler blir til en kreftsvulst. Å forske er både spennende og givende, men det er likevel ikke alle oppgaver som er like lystbetonte i forskningslivet. Stilt overfor en slik oppgave kan det være lett å bestemme seg for at akkurat NÅ ville det være veldig viktig å rydde i bananfluesamlingen. Hver bananfluelinje (hvor alle fluene i storfamilien har omtrent likt arvestoff) bor i et eget rør hvor det er mat i bunnen. Jeg har rundt 1300 ulike bananfluelinjer som alle er litt forskjellige. Hver av disse kan brukes til å finne ut av hvilke gener som spiller en rolle i utvikling av kreft. Og så er det jo lett å åpne nettsiden til en av de tre store bananfluelinjesentrene i verden, i stedet for å ta fatt på andre kjedelige oppgaver. Man kan lett drømme seg bort i katalogen på nettsiden, lete seg gjennom ulike genotyper og bestille et par nye bananfluelinjer og legge til i samlingen sin.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Og om ikke det er nok, så kan man jo titte på fluene i rørene og undres over hva fluene gjør når de prokrastinerer. Hvis de prokrastinerer.

De har jo ikke så mye tid til å prokrastinere, i forhold til våre lange liv. I løpet av 10 dager (ved 25 grader, vel å merke) går de gjennom spedbarnstid, barndom og ungdomstid, i form av embryo, larver og pupper, og entrer voksenlivet som fluer. Hvis man da passer godt på de voksne fluene, så kan de leve i et par måneder. Enkelte genvarianter eller kjemiske stoffer kan også forlenge livet til fluene, men det er et annet tema. I denne relativt korte tiden skal fluene så parre seg slik at hunnene kan legge befruktede egg og bringe slekten videre. Og de legger mange egg. Det kjenner du sikkert godt til om du har prokrastinert i stedet for å gjøre rent på kjøkkenet. Hvis den råtne frukten ligger der lenge nok har du plutselig din egen bananfluesamling! Riktignok sannsynligvis en søskenflokk av en linje som kom med frukten fra et varmere strøk, antageligvis uten genvarianter som kan være nyttige i kreftforskningen.

Heldigvis møter jeg ikke bare bananfluer på jobb. Det er grunnforskning jeg driver med, men en del av den er rettet mot å finne nye behandlingsmuligheter for leukemi (blodkreft). Og i den sammenheng møter jeg også pasienter som lever med leukemi, eller med ettervirkningene av dagens tøffe cellegiftbehandling. Etter de møtene er det ingen prokrastinering. Da er det bare å hente ut de nødvendige rørene fra bananfluesamlingen og jobbe på, for man ser at jobben man gjør, har muligheten til å forbedre andres liv. Så kanskje er det motivasjon i stedet for skremsel som skal til for å få deg opp av sofaen?

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Jo, det burde me klare. Som det engelske ordtaket seier, «idle hands are the devil’s playthings», så her er det berre å skjerpe seg!

I religionshistoria er latskap alltid ille og vil straffe seg. Ei forteljing frå austasiatisk buddhisme, som eg fekk høyre av kollega Camilla Stabell Jørgensen ved NTNU, handlar om ein uforbetreleg lat munk som til slutt vert fødd att som ein fisk. Men sjølv som fisk likar han best å ligge i vasskorpa og sole seg, han ligg så stille at eit frø byrjar å spire på ryggen hans og eit tre etter kvart slår rot. Dette gjer sjølvsagt vondt, og syner kor farleg latskap er.

Så er det ikkje mogleg å komme utanom den religionssosiologiske klassikaren Max Weber, som meinte at framvoksteren av det moderne, kapitalistiske samfunnet er knytt til protestantisk etikk og arbeidsmoral. Særleg den kalvinistiske læra om predestinasjon, altså at menneske si frelse allereie er avgjort og kjend av Gud. Denne førestillinga gjorde at framgang i dette livet vart tenkt å spegle frelsa i det neste. Dermed, i staden for å bruke tid og krefter på almisser og gode gjerningar, som katolikkane, kunne det protestantiske borgarskapet arbeide for å auke eigen velstand, sidan dette synte at dei var blant dei rettskafne.

Denne analysen frå 1905 har sidan møtt motbør og nyansering, men ideen om at latskap ikkje berre fører til fortaping, men faktisk syner at ein allereie er fortapt, held stand blant fleire. Til dømes innanfor såkalla framgangsteologi, mellom andre kjend frå kristne grupper omkring Donald Trump.

Eg forstår om du ikkje ønskjer å assosiere deg med akkurat Trump, men ville det ikkje vere lurt å komme seg opp frå sofaen, sånn for å vere sikker? Om ikkje anna, for å ikkje gro fast?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse