11:17 - 17. november 2020

Hva spiller inn når folk skal beregne en meter?

Anarki på biblioteket, prinsipper for kleinhet og påtrengende nærsnakkere. Tekstforskeren, fysikeren og idrettssosiologen svarer.

Her holdes det god avstand, men hva skjer med «meteren» når vi møter en bekjent?  Kanskje det ikke er manglende geometrikunnskap og dårlig øyemål som er problemet, men den lille stemmen i hodet som hvisker «dette er litt kleint…», undrer fysikeren. Arkivfoto: Sofie Amalie Klougart

Godeste akademi! Jeg synes jeg jevnt over ser at folk velger å stå nærmere enn én meter når de prater ansikt til ansikt (uten munnbind). Jeg regner med at det først og fremst skyldes at det er uvant å stå langt fra hverandre, men hva annet spiller inn når folk skal beregne en meters avstand? Er det evnen til å beregne avstander? Er det synet? Hørsel? Høyde? Er det at man er en nærsnakker? Er det skolekarakteren i geometri? Eller er det ren interesse – noen synes dette er en veldig viktig faktor i hverdagen, mens andre gidder ikke bry seg om slikt dugnadsvås fra myndighetene.

Hilsen 1,85

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker

Vi samfunnsvitere er vant til at spesielt realistene beskylder oss for å operere med vage begreper, men få ting er så ullent som konseptet «meter». Jeg drister meg til å påstå at utskjelte ord som «diskurs» danker ut meter når som helst når det gjelder presisjonsnivå. Kronbeviset er at en meter ganske lenge var definert som lengden til en bestemt stav i Paris, selve meteren. Men så ble dette endret til at én meter er avstanden lyset beveger seg i et vakuum i løpet av en bestemt brøkdel av et sekund. Vips gikk meteren fra å være en fransk pinne med en bestemt lengde til noe du må konsentrere deg veldig for å huske rekkefølgen på, og som involverer både lysets hastighet, brøkdeler og vakuum. Og dette skal folk gå rundt og huske på når de endelig tør forlate huset sitt, maskekledd og med koronasveis.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Du spør hva som spiller inn når folk skal beregne en meter, og jeg har allerede nevnt at meter er et problematisk konsept. Når folk – et enda mer problematisk konsept – skal sette i gang beregningene selv, blir det selvsagt fullt anarki på målefronten! Jeg tok med meg feltnotatblokka og en penn til nærmeste bibliotek for å samle empiri for å illustrere. I god etnografisk ånd prøvde jeg å gå i ett med miljøet, ta inn inntrykkene og notere viktige funn etter beste evne. Dette er noe av det jeg fant:

16.15: Det ser ikke ut til at folk har med seg målebånd, hverken digitalt eller analogt. Her satses det på at hver og en kan projisere sin egen flerdimensjonale beregning utover i rommet.

16.20: Det har vært fint lite snakk om lysets hastighet til nå. Faktisk null forekomster.

16:23: Folk som tilsynelatende kjenner hverandre, står altfor nære, selv om de ser ut til å tilhøre ulike kohorter (da de ikke kom sammen til biblioteket, og uttrykker gjensynsglede)

16.35: Svært mange tar så mye på munnbindet sitt at vi burde ta en runde til på korrekt brukt.

16.40: En ansatt kan avkrefte av det har vært flere lån av bøker om måling, lysets hastighet eller vakuum enn vanlig. Tenkte jeg det ikke. Noen har nylig spurt om brøk, men det var elever (n=4) som skal ha heldagsprøve i matematikk.

16.53: Jeg måler avstanden mellom tapen på gulvet i utlånsskranken som viser hvor folk skal stå. Ikke engang målt med et helt vanlig sløvt manuelt målebånd kan det hevdes av avstanden er identisk mellom hver tape, eller at den er nøyaktig 100 cm hver gang. Dessuten står ikke folk likt på tapen heller!

Observasjonene bekrefter at mange sliter med å holde en meter. Det er imidlertid viktig å huske på to ting: Det ene er at en stor studie publisert i The Lancet viser at det å holde avstand virker mot spredning av korona, så det er all grunn til å holde minst en meters avstand selv om du synes det er vanskelig å beregne en meter. Det andre er at folk stort sett står litt for nære. Mitt svar til deg, kjære innsender, basert på en syltynn etnografisk observasjon på biblioteket, er at én meter er betydelig mer enn du tror der og da, spesielt hvis den du snakker med er noen du både kjenner og liker. Men her trenger vi en fysiker og noen som virkelig forstår meterens irrganger. Jeg kaster derfor ballen over til Anders som kan teoretisk fysikk (fra minst en reell meters avstand).

Anders Kvellestad, fysiker

En lysstråle fra vann til luft følger den veien som gir minst reisetid. Et atom sender ut stråling til det når sin laveste energitilstand. To såpebobler som møtes, inntar en form som minimerer den totale overflaten.

«Naturen er sparsom i alt sitt virke», som Pierre Louis Maupertuis uttrykte det. I 1744 formulerte han en tidlig versjon av prinsippet om minste virkning, som er et av fysikkfagets sentrale eksempler på universets hang til optimalisering. Det viser seg nemlig at fysiske systemer i mange tilfeller oppfører seg på en måte som matematisk svarer til «minst virkning». I dette perspektivet fremstår fysikkens bevegelseslover, som Newtons berømte kraft = masse * akselerasjon, som oppskrifter på å løse et optimaliseringsproblem!

Men hva har så dette med spørsmålet vårt å gjøre? Kan prinsippet om minste virkning forklare hvorfor vi ikke «holder meteren»? Neppe. Men vi kan jo la oss inspirere litt! Så, i god(?) reduksjonistisk fysikk-ånd, og basert utelukkende på egne erfaringer, lanserer jeg min første (og siste) teori for sosial avstand: prinsippet om minste kleinhet.

Tenk deg at du møter en bekjent. Hvordan avhenger din følelse av utilpasshet med avstanden mellom dere? Å stå flere meter unna hverandre gjennom en hel samtale føles unektelig litt snodig. Men å stå veldig nær hverandre er jo også kleint — i det minste for folk med normal intimgrense. Et sted mellom disse ytterpunktene bør det finnes en avstand som minimerer din opplevelse av kleinhet. Personen du møter vil på samme måte forsøke å justere avstanden i henhold til sin opplevde kleinhet. Resultatet blir et (ikke alltid lykkelig) kompromiss: I løpet av et par sekunder vil dere ha følt dere frem til den avstanden som gir minst mulig total kleinhet i akkurat denne situasjonen.

Nøyaktig hvor stor denne avstanden blir, avhenger av dragkampen mellom de tusen bevisste og ubevisste faktorene som påvirker den sosiale interaksjonen. Er den andre personen en nær venn eller sjefen din? Har du stigende promille eller lavt blodsukker? Er du nydusjet eller gjennomsvett? Og ikke minst: Hvor ukomfortabelt synes du det er å insistere på, eller ignorere, koronameteren?

Det blir nok ingen nobelpris for prinsippet om minste kleinhet. Men kanskje noe av grunnen til at vi stadig må minnes på «meteren» er at avstand ikke vanligvis er noe vi velger, men heller et kompromiss vi inngår med de vi møter? Kanskje det ikke er manglende geometrikunnskap og dårlig øyemål som er problemet, men den lille stemmen i hodet som hvisker «dette er litt kleint…».

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Fra ei som stadig forsøker å ta et steg bak, eller subtilt lene seg unna nærsnakkere: Takk for at du tar opp dette koronahverdagsproblemet! Nå skal det sies at jeg har strevet med nærsnakkerproblematikken lenge før koronaens tid. Slik Anders påpeker, så kan en meters avstand til samtalepartneren oppleves kleint i noen settinger. Det er fortsatt kleinere når en nærsnakker kommer så tett på at det eneste du klarer å tenke er: «Jeg kunne slikket deg på kinnet nå.» Man kan jo håpe at pandemien bidrar til at nærsnakkerne fortsetter å holde litt mer avstand etter vaksinen er kommet, men jeg tviler.

Selv nå, med smittevern og nasjonal dugnad, opplever jeg situasjoner hvor nærsnakkerne vil være nære nok til å ta på meg. Noen har liksom et merkelig behov for å holde meg fast, sånn at jeg ikke skal flykte fra den interessante samtalen vi har. Hvis du må gripe tak i samtalepartnerens arm, er det kanskje et tegn på at hun ikke syns dialogen er like fascinerende som deg. Jeg har alltid opplevd slike situasjoner som kleint, men det blir liksom ekstra ubehagelig nå under pandemien. Når jeg treffer andre, vil jeg jo følge smittevernsanbefalingene, men jeg har ikke klart å lykkes med å skape mer avstand til nærsnakkerne. I alle fall ikke på en elegant måte. Tar jeg ett steg bak, så tar de ett steg frem. Å si «husk meteren» blir tolket som smittevernsparanoia, mens å løsne nærsnakkerens grep om armen min skaper konflikt og trykket stemning. Det slår meg at dette kanskje først og fremst er et kvinneproblem.

Uten målebånd blir meteren bare en del av vår subjektive virkelighetsoppfatning og det blir straks mer komplisert å vurdere hva som egentlig utgjør en meter. Det jeg lurer på er: Vurderer kvinner og menn meteren ulikt? Og påvirkes metervurderingsevene våre av hvem vi snakker med? Blir oppfatningen av meteren kortere når vi har en spennende samtale? Jeg har visst gått i en klassisk akademikerfelle: å besvare ditt spørsmål med tre nye spørsmål.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse