07:59 - 20. oktober 2020

Hvorfor svarer folk i kommentarfeltene?

Illustrasjon: Christian Belgaux, basert på Oscar Wergelands maleri Eidsvold 1814 (1882-85) 

Kjære forskere. Noen ganger lurer jeg på hvorfor folk skriver så mye rart i kommentarfeltene på de digitale avisene og på diverse saker på Facebook. Mange ser ikke ut til å ha lest saken de kommenterer engang! Det er vel på en måte bra at alle kan få si det de vil, men er dette bra for demokratiet på sikt?

Vennlig hilsen Innestemme

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

Eg stiller meg ofte same spørsmål, og fingrane klør etter å skrive om kulturkollaps, digital dekadens og sosialt samanbrot. Alexis de Tocqueville skreiv som kjend om den nye, amerikanske republikken at demokrati førde med seg eit middelmål i alle ting – når alle er like, så kan inga meining, kunnskap eller argumentasjon vere betre enn ei anna – og den digitale eteren er jo feira nettopp som ei radikal demokratisering av ordskiftet.

Samstundes veit eg ikkje om alt var betre før. På mange vis minner dagens kommentarfelt om dei kristologiske stridane på tre- og firehundretalet, der kyrkja forsøkte å slå fast korleis Kristus var både gud og menneske. Det er mogleg teologar vil arrestere meg på dette, men eg har aldri forstått resonnementa som førde til så mykje bannlysing, krig og kyrkjedeling opp gjennom tidene – før det slo meg at det gjorde sikkert ikkje dei som deltok heller! Eg trur ikkje at Arius og Athanasius, til dømes, verkeleg leste kvarandre, eller i alle fall ikkje grundig, for dei skriv stadig forbi kvarandre. Nett som i kommentarfelta.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Om dette var bra for kyrkja er langt ifrå klart (les «bannlysing, krig og kyrkjedeling»). Samstundes førde debatten til utvikling av viktig teologi og sentrale trussetningar. Så meiningsbryting kan ha noko føre seg. For nokre år sidan lanserte religionssosiolog Lars Laird Iversen ideen om å sjå samfunnet som ein usemjefellesskap. Men dette krev ei felles forståing av samfunn og demokratiske prosessar, og ikkje minst rom for andre, som gjerne er det me saknar i mange kommentarfelt.

Heller enn ein usemjefellesskap, manar kommentarfelta for meg fram kjensla frå Konstantinos Kavafis sitt dikt der borgarane ventar på barbarane som skal angripe, men som ikkje kjem. Her i Kjell Arild Pollestad si gjendikting:

Og nå, hva skal det bli av oss uten barbarene?

Disse menneskene var tross alt en løsning.

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker

En gang var det et privilegium å få lov til å skrive ting mange kunne lese. Det var svært få som hadde tilgang til skrift i det hele tatt, og enda færre kunne regne med at det de skrev, ville nå ut til andre mennesker. I dag føles det nesten som et privilegium å slippe å lese alt folk lirer av seg – spesielt i kommentarfeltene.

Det er få ting som gjør meg så raskt nedstemt som å studere kommentarfeltets interne spilleregler, røffe tone og totale mangel på folkeskikk. Jeg blir skremt når jeg ser hvordan vi i kommentarfelt snakker om andre mennesker, hvordan vi tillegger dem motiver de kanskje ikke har, holdninger de kanskje ikke har og hvordan vi bruker karakteristikker som vi aldri ville klart å si høyt til den vi skriver om. Og dette gjelder ikke bare i kommentarfelt for sider som i utgangspunktet legitimerer en røff tone og legger opp til polarisert debatt.

Hva har det med demokratiet å gjøre? Da kommentarfeltene først kom, var det mange som mente de ville være demokratifremmende. Endelig skulle mannen i gata få si hva han ville, så alle kunne få lese det. Men det har tatt litt av, kan man si. Det ble fort tydelig at åpne kommentarfelt krever at noen modererer, men det å moderere innlegg på for eksempel Facebook, byr på sine egne demokratiske utfordringer. I Norge utløste spesielt debatten etter 22. juli en innstramming i nettavisene og en mer aktiv moderering av nettdebatt, blant annet knyttet til at en må identifisere seg for å delta.

Selv om det finnes en del forskning på kommentarfelt, er det fremdeles uavklart hvor mye kommentarfeltene påvirker demokratiet. En ting vi kan anta, er at terskelen for å tørre å ytre seg offentlig kan bli høyere – rett og slett fordi vi alle ser hvordan offentlige ytringer blir møtt. Politikere som stiller til valg, må regne med å systematisk bli hetset for kjønn, dialekt, påstått talefeil eller utseendet sitt uansett hva slags politisk budskap de prøver å komme med. Programledere og journalister, kjendiser og alle andre som kommer med en offentlig uttalelse av noe slag, må også belage seg på det samme. Til og med unge mennesker under 20 som gidder å sende inn kronikker til Aftenposten Si;D får ofte masse kjeft fra alle kanter i kommentarfeltet, gjerne med tydelig aldersdiskriminerende innhold om at de er for unge til å skjønne noe som helst - selv om en kjapp språklig analyse gjerne avslører at kronikkskrivende ungdommer i det minste har bedre språkføring, kildeføring og retoriske ferdigheter enn hele kommentarfeltet til sammen.

Dette er i ferd med å bli mitt dystreste svar i denne spalten så lang (og det er før vi har sett hva slags kommentarer dette innlegget får!) Men – det finnes en slags trøst i forskningen! Det er nemlig forskjell på å ha muligheten til å ytre seg og det å faktisk bli hørt. Heldigvis, kan vi kanskje si, når det gjelder kommentarfelt. Dette handler om retorisk handlekraft, noe Anders Johansen skriver svært godt om i den omfattende (og fantastiske) boken Å komme til orde. Som han selv skriver: «At alle etter loven kan si hva de mener, betyr ikke uten videre at de er i stand til å gjøre det – og slett ikke at de blir hørt, om de skulle prøve seg, eller at de blir anerkjent og tatt på alvor.»

Konklusjonen? Vi trenger mer forskning på effekten negative kommentarer og generell hets har på viljen til å ytre seg, og mer forskning om hva slags retorisk handlekraft et kommentarfelt innehar.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Jeg er bare en ussel realist, som observerer verden gjennom min naturvitenskapelige linse. Det jeg nå skal fortelle deg, er derfor bare min personlige analyse, subjektiv, klekket ut i hodet mitt uten verifisering i all sin skrekkelige u-empiri.

Tenk hvis noen andre alltid var problemet, da?

Hvis det alltid fantes en slags middelalder-dåre som veiver rundt med bjeller og som åpenbart er den store dusten her. Ikke slik som deg. Du har jo skjønt noe. Og nå kan du få anledning til å si akkurat det, 24/7. Diskursen er preget av å ta alt i absolutt verste vilje, og ikke egentlig være interessert i meningsutveksling, men i å finne de helt tydelige blødmene, bevisene på at denne andre personen du nå «snakker» med, er nettopp det store og skrekkelige kretinet i det hele.

Og mens vi kjefter og smeller, kaller andre mennesker for hjernevaskede, sier at dette er typisk høyreside eller venstreside, har endeløse sirkeldiskusjoner med Gerda fra Hakkadal som bare har en eneste venn på Facebook og et profilbilde som viser en rosebukett, så forsvinner arter fra denne planeten for alltid, mennesker dør av sult, og vi går inn i det som kanskje blir den mest definerende og vanskeligste brytningstiden til menneskeheten i moderne tid. Kanskje i all tid. Kanskje for alltid.

Takk og lov for at du fikk irettesatt noen i kommentarfeltet på en VG-sak om Emil og hans influenser-karriere.

En ussel naturviter som meg, uten verifiserbare datapunkter, kunne nesten hevdet at det er akkurat som om du distraherer deg selv og teller støvkorn mens huset du bor i brenner.
 

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse