12:53 - 27. oktober 2020

Hva er det minst næringsrelevante du har forsket på?

Fra kvinneboksing til flatpressede fluetestikler - idrettssosiologen, statsviteren og realisten svarer.

Au da: Åsmund Husabø Eikenes forteller at han har brukt store deler av forskningstiden sin på å flatpresse bananfluetestikler mellom to glassplater. Her: Fruktfluer som har unngått Eikenes' presse. Foto: Patrick Lorne / Gamma-Rapho / Getty Images

I disse næringsrelevante tider lurer jeg på hva er det minst næringsrelevante du har forsket på?

Hilsen skattebetaler

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Instinktivt grøsser det kaldt nedover ryggen min når jeg hører ordet næringsrelevans. Denne reaksjonen er nok litt urettferdig mot næringslivet. Likevel er ryggmargsrefleksen min at vi samfunnsforskere skal bedrive forskning som skaper kunnskap som på en eller annen måte bidrar til en litt bedre verden og at dette handler om veldig mye annet enn økonomisk vekst, produkter og salgbarhet.

Jeg er usikker på om noe av min forskning kan betegnes som relevant for næringslivet i det hele tatt. Det kan jo hende jeg bare føler det sånn fordi jeg ikke er vant til å vurdere næringslivsrelevans som et kriterium for egen forskning. Uansett så har jeg i alle fall et håndfast eksempel på lite næringsrelevant forskning. Det siste året har et nesten ferdig manus til en sakprosabok om norsk kvinneboksings historie ligget i en digital skuff på pc-en min. Det ligger der og støver ned fordi jeg ikke har klart å finne et forlag som vil gi ut en bok om kvinneboksingens historie. Temaet er for smalt og sært. Det er ikke salgbart. Forlagene jeg har vært i kontakt med, tror ikke at de kan tjene penger på en bok som formidler forskning om denne tematikken.

Bokmanuset tar utgangspunkt i forskningen min på norsk kvinneboksings historie og viser hvordan kvinnebevegelsens likestillingskrav på 1970- og 80-tallet påvirket kvinners muligheter til å delta i boksing, og videre hvordan kvinner har kjempet for å få delta på samme vilkår som menn i bokseringen utover 1990- og 2000-tallet. Selv om boksing er en av de eldste olympiske idrettene, fikk ikke kvinner bokse i OL før i 2012. I forkant av London 2012 pågikk en kjønnspolitisk kamp om hvorvidt det skulle være påbudt for kvinneboksere å bokse med skjørt i OL fordi man måtte hjelpe publikum å se forskjell på herre- og damekamper i bokseringen!

Kanskje jeg bare er bitter. Kanskje det grøsser kaldt nedover ryggen min når jeg hører næringslivsrelevans fordi jeg blir lei meg av erkjennelsen: Ingen synes at idrettshistorie om kvinner er verdt å selge.

Jørgen Bølstad, statsviter

Kjære skattebetaler, jeg vil gjerne starte med det mest næringsrelevante jeg har gjort: Det er å gjøre konsulentoppdrag innen kvantitativ markedsanalyse og hjelpe bedrifter å investere smartest mulig for å tjene mest mulig penger. Dette er nok det jeg selv føler er minst givende, og kanskje også det jeg tenker har lavest reell verdi for samfunnet. Det kan kanskje diskuteres om slike oppdrag er forskning eller ikke, men det skal jeg legge til side her.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Det er imidlertid verdt å merke at dette er oppdrag jeg har fått betalt for av næringslivet, og ikke noe jeg har gjort i kraft av å være offentlig finansiert forsker (utover å bruke opparbeidet kompetanse). Poenget jeg vil frem til, er at når forskning virkelig er næringsrelevant – i den forstand at man kan beregne en antatt nytte eller avkastning av den – så bør vi egentlig kunne overlate finansieringen til næringslivet. Private aktører er uansett bedre på å identifisere kortsiktig avkastning enn staten.

Derfor mener jeg statens oppgave bør være å finansiere det som ikke umiddelbart gir målbar avkastning, men som likevel har verdi – enten nå eller på lengre sikt. I et slikt perspektiv er det jo paradoksalt at både politikere og forskningsråd ser ut til å ha et økende fokus på næringsrelevans og kortsiktig nytte, mens det blir stadig vanskeligere å drive genuin grunnforskning – den forskningen som er avhengig av statlig finansiering og som kanskje kaster mest av seg over tid.

Hvis jeg skal være ærlig, er nok ingenting av det jeg forsker på til vanlig, direkte næringsrelevant, og du kan selvsagt lure på hvorfor jeg skal få lov til å holde på med det. Mye av det jeg jobber med, er utvikling av statistiske modeller og undervisning av forskningsmetode, og jeg har ofte tenkt at undervisningen kanskje er det mest verdifulle jeg bidrar med: å lære studenter å tenke vitenskapelig, analysere data på en god måte, og ha respekt for årsaksslutninger. Slik at de ikke lar seg overbevise av ubegrunnede påstander om at noe forårsaker noe annet, men heller krever å få se dokumentasjon i form av eksperimenter eller andre gode forskningsdesign.

I en tid der forskning og eksperter mister tillit, og man kan finne de villeste påstander på nettet, tror jeg vi alle er tjent med at flest mulig forstår grunnleggende vitenskapelig metode. Og når jeg ikke selv liker å drive med markedsanalyse, så hjelper det kanskje at jeg utdanner andre som kan gjøre det?

Åsmund Husabø Eikenes, realist og forskingsformidlar

For ein grunnforskar er dette eit risikabelt, men viktig spørsmål. Det er freistande å konkludere med at grunnforskinga ikkje skal vere relevant for næringslivet, og så la ingeniørane ta ansvar for økonomisk utvikling av AS Noreg. Men eg trur likevel at grunnforskinga gir viktige næringsrelevante bidrag til samfunnet, sjølv om resultata ikkje ser ut som ei typisk bedrift.

Eg har brukt store delar av forskingstida mi til å flatpresse banaflugetestiklar mellom to glassplater. Ja, du las rett, og takk for skattepengane! Litt kontekst kan kanskje redusere blodtrykket: Eg var stipendiat på Institutt for kreftforsking på Radiumhospitalet i Oslo, og var del av ei gruppe forskarar som arbeidde med å kartlegge grunnleggjande cellebiologiske prosessar. Ein handfull av prosjekta, inkludert mitt doktorgradsprosjekt, handla om å forstå korleis kreftceller deler og utviklar seg.

Fordi kreftceller som veks i plastskåler i laboratoriet, ikkje oppfører seg likt som kreftceller i ein svulst, trengs det andre typar eksperiment for å forstå celledeling i tredimensjonale vev. Det er her bananflugene kjem inn i biletet. Flugene har kort generasjonstid, mange cellebiologiske prosessar er grovt sett like som i menneskeceller og det er nokså lett å utføre presise, genetiske undersøkingar med bananflugene.

Ein vanleg dag på laboratoriet gjekk om lag slik: Eg bedøva flugene med CO 2 før eg sorterte hannar og hoer til kvar si side av brettet. Hoene fekk leve, men hannane måtte bøte med livet. Med ein pinsett i kvar hand, lent over lysmikroskopet, tok eg tak i overkroppen og genitalia til den daude fluga og drog forsiktig til kvar side. Eit sett spiralforma testiklar kom til syne, to kvite kanelsnurrar stappfulle av spermceller. Eg flytta testiklane til ein drope vatn mellom to glasplater og pressa dei forsiktig flate. Flate testiklar er nesten gjennomsiktige, og eg kunne sjå, fotografere og telje nokre av cellene. I kontrollflugetestiklane såg alt normalt ut, men i dei mutante testiklane var det kaos. Slik oppdaga vi at eit bestemt gen var viktig for å koordinere og kontrollere celledeling i bananfluga.

Det er ikkje så lett å sjå direkte relevans til næringslivet i forskinga mi, og eg ser ikkje heilt føre meg at nokon ville ha investert i ei automatisk flugetestikkelpresse. (Kanskje tar eg feil?) Eller kanskje er spørsmålet om næringsreslevans også eit spørsmål om kvar vi set grensene for resultata av forskinga?

Fem år seinare sit eg ikkje lengre på eit laboratorium og flatklemmer bananflugetesiklar. På forskaropphald ved UCLA i California vart eg svært begeistra for historieforteljing og formidling, og etter disputasen i 2015 kasta eg meg ut på ei karriere som forskingsformidlar. Eg har erfart at ein doktorgrad fører til langt meir enn berre materielle forskingsresultat. Dersom vi inkluderer utviklinga som skjer med oss forskarane som del av forskarutdanninga, vert relevansen av forskingsarbeidet noko heilt anna.

Denne månaden gir eg ut boka Ny kunnskap om kreft - på veg mot framtidas kreftbehandling. Boka viser fram dei store trendane innan moderne kreftforsking, og er eit direkte resultat av alt eg lærte av utdanninga som kreftforskar, inkludert arbeidet med å flatklemme bananflugetestiklar. Kanskje er ikkje det konkrete arbeidet i doktorgraden min direkte næringsrelevant, men kompetansen eg utvikla som del av arbeidet, er absolutt relevant for samfunnet.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse