09:14 - 06. oktober 2020

Er sosiale medier døden for forskningsformidlingen?

Religionshistorikeren, tekstforskeren og kjemikeren svarer.

Alle  tydeligvis også denne avisa  er veldig opptatt av forskningsformidling og at forskningen skattebetalerne har finansiert skal nå folket. Likevel er det mange som mener at man ikke kan redusere god forskning til 280 tegn, og at forskningens inntog på sosiale medier er veldig problematisk og egentlig ødelegger for den mer seriøse forskningsformidlingen. Hva synes dere?

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder

Saman med kollegaer har eg ledd og rødma mykje denne våren av historielæraren i Netflix-serien Never have I ever. Me ser så altfor mykje av oss sjølve i forsøka på å gjere faget kult og aktuelt («What if Hitler had wifi?»), som alle vert møtt med avsmak og auge-himling frå elevane («Can we learn something that will actually be on the exam?») – ikkje ulikt min eigen ryggradsrefleks i møte med forskingsformidling på Twitter.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Då me tidlegare i haust heldt phd-kurs i kritisk kunnskapshistorie var difor mr. Shapiro med oss («Learning about history AND OURSELVES»). Først for spas, men me kom raskt til at det faktisk ligg mykje sant her. Når Franz Fanon avskriv vesteleg kunnskap som uløyseleg knytt til kolonialisme, eller Audre Lorde peiker på skeive førestillingar og bruk av representasjon i akademia, er det nettopp historia, eller vitskapen, og oss sjølve det gjeld.

Dette er langt i frå nytt, men eg møtte likevel meg sjølv i døra fleire gonger då eg forsøkte å halde fast på noko som gjorde kunnskapen og arbeidet vårt særeige – og som ikkje kan bli redusert til 280 teikn. Vitskapleg metode og vitskapsfolk skal stå vakt, men for kva kunnskap og mot kven? I prosedyrane og skikkane og institusjonane våre, kven held me utanfor og kva opprettheld me?

Eg er framleis skeptisk til sosiale media, dei gjorde Donald Trump til amerikansk president. Men eg kan ikkje lenger avskrive forskingsformidling ut i frå form eller arena åleine. For kven får avgjere kva form kunnskap skal ha?

Ved eitt høve fell læraren i Never have I ever tilbake til tavleundervising, til stor glede for elevane, men det gir ein like flau smak i munnen når han ber ungdommane liste opp dei sju folkegruppene som vart forfølgde av nazistane. For kan folkemorda under andre verdskrigen bli redusert til det, ei liste?

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker, Universitetet i Oslo

Til tross for at Marshall McLuhan understreket allerede i 1964 at «The medium is the message», mener jeg det er en deterministisk feilslutning å tro at mediet eller mengden tegn automatisk begrenser eller påvirker innholdet og kvaliteten i det som formidles. Når du, kjære innsender, bruker betegnelsen «den mer seriøse forskningsformidlingen», virker det som du mener vi kan skille mellom seriøst forskningsformidling i form av bøker, foredrag, artikler og kanskje lange sendinger i Ekko på den ene siden, og mer useriøse formidlingsforsøk som korte svar på Twitter og en og annen Facebook-post med toppen-av-isfjellet-forskningsfunn på den andre. Det blir for enkelt, all den tid vi vet at det både finnes forskere som briljerer som formidlere på sosiale medier, og forskere som dessverre ikke briljerer på formidlingsfronten uansett hvor mange tegn de har til rådighet.

Dette er spørsmålet vi må stille oss: Hvor mange nyanser kan utelates før det vi sier som forskere, ikke lenger er god forskningsformidling? God forskningsformidling fører til ny innsikt hos mottakeren – uten at innholdet er blitt så tabloid at det ikke lenger fortjener merkelappenn forskning. Det handler om det etter hvert forhatte begrepet «impact» – om vi som forskere evner å nå frem og opplyse, utfordre eller på andre måter påvirke. Forskningen skal ikke bare være til for andre forskere, den skal være til for allmennheten som faktisk finansierer den. Hvis vi som forskere deler denne oppfatningen, kan vi ikke sitte i årevis og vente på det store portrettintervjuet over femten sider i A-magasinet der vi kan fortelle absolutt alt om alle nyanser i det vi driver med. (Selv om vi selvsagt alle drømmer om at de tar kontakt!) Jeg må også si at de dårligste eksemplene jeg selv har sett på formidling, ikke er på sosiale medier der forskere selv skriver, men i saker der ulike kommunikasjonsrådgivere ved universiteter og høyskoler har dratt ting alt for langt for å finne en såkalt spennende vinkling.

Det er ikke et problem at forskere er på sosiale medier. Det er et problem at vi i så liten grad er det. Det handler nok både om at det ikke belønnes innenfor det akademiske systemet vi alle er en del av, og at det koster oss mye å bruke fritiden på å være synlige i mediene - noe Alexander sier mer om i sitt svar. Vi er jo livredde for at noen skal beskylde oss for å være unyanserte, sleivete, lite presise eller til og med tabloide. Jeg kan innrømme at jeg kjenner på den frykten selv hver gang jeg uttaler meg offentlig, og hver gang jeg skriver i denne spalten, fordi det alltid er masse forskning vi alle kunne henvist til. Men det å være forsker handler ikke bare om å alltid henvise til all verdens relevante studier eller ta med absolutt alle nyanser. Det handler også om å kunne mestre ulike formater og forenkle budskapet uten at det blir overgeneraliserende og feilaktig. Du må kunne leve med det faktum at du i Dagsnytt 18 må prioritere og spisse budskapet litt, eller at du på Debatten kan bli pushet til å svare JA eller NEI fordi Fredrik Solvang ikke digger «Det kommer an på» like mye som oss forskere. Du risikerer selvsagt at noen på Twitter mener du har sagt ting litt for enkelt, og hvis det skjer så må du kunne leve med det og eventuelt rydde opp ved å nyansere. Slike samtaler tror jeg for øvrig alle har godt av – jeg lærer i hvert fall mye selv som forsker av å snakke med de menneskene forskningen angår.

Mitt standpunkt er derfor at det ville vært bra for hele samfunnet om flere forskere hadde vært mer aktive på formidlingsfronten, rett og slett fordi vi har en stor gjeng utrolig dyktige folk som i alt for liten grad gjør kunnskapen sin tilgjengelig i det offentlige ordskiftet.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker, Universitetet i Oslo

Dette er et godt spørsmål, og svaret mitt blir personlig denne gangen. På den ene siden tror jeg mange forskere opplever at sosiale medier legger så mange føringer at det blir vanskelig å presentere forskning med nødvendige nyanser. Så er det noe med formatet, også. Som en forsker som bruker sosiale medier aktivt for å formidle, opplever jeg at mange kollegaer er mistroiske til at jeg «synker så lavt». Er jeg ikke mer seriøs, liksom?

På den andre siden er det også muliggjørende, demokratisk, og folkelig å bruke sosiale medier til denne type formidling. Folk flest leser ikke fagfellevurderte, internasjonale tidsskrift, og mange synes at forskningsartikler er tunge og vanskelig tilgjengelige. De har rett og slett ikke bakgrunnen til å forstå det som står der. Relevans er et viktig ord, og selv om vi som forskere ikke nødvendigvis har et ansvar for å gjøre forskningen vår relevant for alle, tror jeg det er gevinst å hente. Barn og unge er en spesielt viktig målgruppe for min formidling. Jeg når dem aldri hvis jeg ikke selv oppsøker plattformene hvor de vil være. Jeg ønsker at mitt fagområde og naturvitenskapen skal bebos av flinke, nysgjerrige, innovative og inspirerte nye kandidater i tiden som kommer. Det er få barn som vil bli kjemikere, hvis de ikke vet hva kjemi er, eller hva en kjemiker er. Dette er sant for mange andre fagområder også.

For meg er det også viktig å anerkjenne at hvis vi ikke tar plass eller er synlige på sosiale medier (der så mange mennesker tilbringer tiden sin), så mister vi også betydning. Vi må vise hva en forsker er, hvordan vi tenker, hvilken metoder vi bruker, hvordan vi kommer frem til resultater, hvordan vi forholder oss til informasjon og data, og ikke minst hvordan vår verden ser ut. Det blir mer og mer tydelig for meg at forskerens budskap aldri har vært viktigere, men at hun er i ferd med å bli ubetydelig. Vi må ikke ekskludere oss fra verden vi bor i, eller unnskylde oss for tidlig fra det folkelige middagsbordet.

Likevel er det en pris assosiert med alt dette, noe vi ikke snakker nok om. Det er ubehagelig å være tydelig og synlig i sosiale medier som forsker. Mange er ekle mot deg i kommentarfeltet, andre ringer deg på privattelefonen din, sender plagende e-poster og så videre. Det er utmattende arbeid, så jeg skulle ønske vi satt mer pris på det, både blant medforskere, men også i resten av samfunnet.
 

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse