Språkpris til huslingvisten

«Faglig sylskarp, men også en som formidler med varme, sarkasme og humor. En ekte språkhelt som burde være alle journalisters bestevenn.» Dette sa juryen om Paal Uvaag, Morgenbladets huslingvist, da denne sjeldenheten av en mann fredag ble tildelt NTBs språkpris for 2019. Andre ville kanskje blitt forlegen av slike ord, men ikke denne karen.

– På sett og vis synes jeg ikke det er ufortjent. Så blir jeg også ydmyk siden det jo er mange som skriver så fint, men jeg har sans for at de blant femti kandidater valgte en som ikke bare skriver, men som skriver om språk, «i folkeopplysningens ånd», som det het i begrunnelsen.

– Det var som korrekturleser du begynte i Morgenbladet i 2014. Etter feilene å dømme ser det ut som om du ikke har tid til å lese korrektur lenger?

– I dag er jeg først og fremst utviklingsansvarlig, språkgjerningen går i praksis ut på å svare på spørsmål fra andre i redaksjonen. Og spørsmål fra lesere når jeg har tid. I og med at jeg har hatt så mange jobber i denne avisen – som journalist, som sosiale medier-ansvarlig og som utviklingsansvarlig, men likevel stadig med dette språkansvaret ved siden av – var det en kollega som foreslo at jeg heller burde kalles huslingvist. Jeg har jobbet i avis fra og til siden jeg var 16, og har innehatt samtlige tenkelige roller, inkludert avisbud.

– Morgenbladet har beholdt noe av det konservative språket avisen en gang var kjent for. Skriver jeg avisa her og nå, endrer noen, kanskje du, til avisen.

– Ja, og vi skriver solen. Men vi må ikke la det gå over i det parodiske, så vi skriver ikke hytten.

– Hva oppnår man med å ha en norm som dette, eller en språknorm i det hele tatt?

– Det bidrar til identiteten. Jeg skrev en gang at språknormen er uniformen vår. Men også den må endres iblant, men da med små steg, slik at vi henger med i vår egen samtid uten å miste oss selv.

– Men så dukker det opp nye fenomener, og da er det du som bestemmer skrivemåten. Det hender at det er irriterende.

– Språket er et samarbeid mellom alle som jobber her, men det er jo jeg som redigerer språknormen. Da spørsmålet quiz eller kviss dukket opp, spurte jeg alle. Halvparten var for kviss, halvparten imot. Men så spurte jeg én gang til, litt senere. Da var alle enige om kviss. Ord og vendinger må modnes. Jeg liker at det er sånn.

Sabotasje.

Blant humanistiske fag er språkvitenskapfolket nesten som naturvitere som type betraktet. Det gjelder også deres nerdete humor. Den oppfatningen blir styrket i omgang med huslingvist Uvaag, både når det gjelder digital kompetanse og tilhørende humor.

– Mange lingvister er systematisk anlagt, også jeg. Jeg begynte på lingvistikk fordi jeg tenkte jeg hadde anlegg for å bli god. Ellers er det jo sånn at folk ofte begynner på lingvistikk med et normativt syn på språkutvikling, men gjerne går ut med et deskriptivt perspektiv.

Språkprisens jury fremhever artikkelen «Stor M i et vannglass». Der var det Oslo Met, unnskyld, Oslomet og rektor Curt Rice som fikk gjennomgå av Paal Uvaag for stavemåten til det nye storbyuniversitetet i Oslo. Takket være Uvaag saboterer Morgenbladet fortsatt universitetets måte å skrive navnet på.

– Vi kan ikke gi oss nå. Da jeg intervjuet Curt Rice, anklaget han meg for å mene at jeg er viktigere enn kongen. «Kongen i statsråd har jo godkjent navnet vårt.» Det var et festlig intervju å gjøre.

De merkeligste ting.

– Litt stusslig er det vel at smitteverntiltakene gjorde at det ikke ble prisutdelingsseremoni med fullsatt sal?

– Jeg fikk ikke engang ha med kjæresten min. Men det blir en markering med mine nærmeste i morgen.

– Men kanskje slipper du å stille opp på bilder hvor du må se idiotisk glad ut, slik bare mediebransjen kan?

– Det håper jeg. Man blir forresten selvsentrert uansett av å bli priset. Jeg gikk nedover Karl Johans gate forleden, tråkket på alle Ibsen-sitatene som er lagt inn i fortauet, og tenkte stolt at «her går jeg og tråkker på Ibsen».

Per Egil Hegge, Sylfest Lomheim, Helene Uri. Språkeksperter blir gjerne tildelt en spalte. Morgenbladet har latt mannen bak språkspalten utfolde seg side opp og side ned, for eksempel om kommaregler.

– Artikkelen om komma ble hovedoppslag og gikk over seks sider. Den om kommunenavn ble på åtte. Og jeg skrev fire sider i Morgenbladet om at normeringen av formen «drit» i bokmål. Det var en reportasje fra et møte i Språkrådets fagråd for normering og språkobservasjon. Så har jeg også fått skrive et helt intervju på vers. Det jeg virkelig liker med Morgenbladet, er at vi får lov til de merkeligste ting.

Stammende og søvnløs.

Fotografisk hukommelse er én blant mange overraskende egenskaper naturen, eller Gud, fant på å legge i den forbløffende lange mannen Paal Uvaag. Hukommelsen snakker han om som både en glede og en plage.

– Det kan være praktisk å kunne intervjue folk uten å måtte notere ned det de sier. Men hukommelsen er også grunnen til at jeg av og til har gått i dagevis uten søvn. I natt sov jeg ikke, jeg lå og tenkte på en tekst, bare en e-post jeg hadde sendt og en sammenligning der som jeg lurte på om kunne brukes i en annen sammenheng.

– Hvilken formulering holdt deg våken?

– Jeg sammenlignet et utdatert datasystem med hvetemel. Og skrev at nå har internett fått glutenallergi. Men det jeg synes er ordentlig moro med å skrive, er at teksten blir til uten at man vet hva som er i sving. Setninger dukker opp fra ingen steder og er der bare plutselig. Jøss, tenker jeg, var det sånn det skulle bli.

– Du stammer, Paal. Tidvis. Har du klart å vri noe positivt ut av det?

– Nei, det er bare noe herk. Jeg tror likevel jeg kan komme på én fordel, og det er at jeg nok i større grad enn andre er bevisst på rytme, trykk, melodi og tonefall, og det tror jeg man kan se spor av når jeg skriver. Heldigvis stammer jeg ikke når det absolutt ikke passer. Å undervise går helt fint. Å holde tale også, eller å være på radio. Hvis jeg opptrer – altså tar på meg en rolle, for eksempel bytter dialekt – stammer jeg ikke. For mange er det motsatt. Men dette er sammensatte saker. Nå stammer jeg fordi jeg ikke sov i natt.

Hvis Morgenbladet var en situasjonskomedie – en ikke helt fjern tanke – ville huslingvisten ha vært kontorets spilloppmaker. Det var en tid med mange møter i redaksjonen. Huslingvisten vandret omkring i redaksjonen, stilte seg opp ved hver pult og holdt opp et truseinnlegg.

– Hva var det du sa da?

– At jeg gjerne ville holde et innlegg.