Forskning

Kan vi avskrive el-sparkesykler som ren idioti?

Endetidstegn eller godt nytt for folkehelsen? Kjemikeren, idrettsfysiologen og religionshistorikeren svarer.

Det er mye som splitter nasjonen om dagen, men kjære forskere, vi må snakke om elektriske sparkesykler! Dette virker mer opprivende for Norge enn EU-avstemningene, datalagringsdirektivet og eiendomsskatt til sammen. Finnes det en løsning som er til å leve med for både a) de som elsker å tøffe rundt på fortauet med høy fart og musikk på øret mens de meier ned søppelkasser, skilt og tilfeldige barn før de slenger fra seg sykkelen midt i veien, og b) oss borgere med vanlig folkeskikk og vanlig sykkel? Eller kan vi kanskje, med forskning å slå i bordet med, avskrive hele fenomenet el-sparkesykkel som ren idioti?

Hilsen Retrosyklist

Alexander H. Sandtorv, kjemiker, Universitetet i Oslo

Jeg vedder på at hvis Dante Alighieri hadde vært en Instagram-poet, så hadde han beskrevet den innerste sirkelen i helvete som et trangt fortau strødd med el-sparkesykler.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Det er mye angst og bekymring rundt menneskets skjødesløse leken med nyvinninger som overgår vår egen forståelse, og frykten er at vi på et eller annet tidspunkt utsletter oss selv med den avanserte teknologien vår. Det er derimot ikke kunstig intelligens eller atombomber som blir vårt endelikt. Jeg er sikker på at det er nettopp el-sparkesyklene som velter hele sivilisasjonen vår. Ganske snart. Kanskje i morgen, til og med.

Den nye oljefondssjefen som har stått i fryktelig mye støy de siste månedene, ble i alle fall veltet av en el-sparkesykkel nylig. Det ligger mye mellom linjene der. Om el-sparkesykkelen har gjort noe bra eller dårlig i sin konspirasjon mot den nye oljefondssjefen, skal andre få kommentere, men at det er en mannevond anordning som trolig er ute etter å knekke oss alle sammen, det kan det ikke være tvil om.

Nei, la oss resirkulere alle el-sparkesyklene og donere gjenvinningsmetallet til en kunstner, som kan lage et lettfordøyelig kunstverk av en sko eller noe annet hyggelig som kan pryde inngangen til et Nav-kontor.

Før vi alle blir utryddet.

Solfrid Bratland-Sanda, professor i idrettsfysiologi ved USN

Ah, for et perfekt spørsmål for å illustrere tverrfagligheten i idrettsvitenskapen! Her kan vi dra veksel på idrettsfysiologien, idrettspsykologien og idrettssosiologien for å forklare at JA - det finnes en løsning på denne spliden.

Jeg har lyst til å starte med det sosiologiske blikket. Og der, kjære spørsmålsstiller, må vi nok gå rett på deg. Ut fra måten du stiller spørsmålet på og basert på kunnskap fra tidligere forskning, så antar jeg at du er høyt utdannet, hvit, fra middelklassen, og du liker friluftsliv. Akkurat slik vi forskerne som svarer på spørsmålet ditt er (just sayin'…). Vi vet nemlig at hvilke preferanser du har innen trening og fysisk aktivitet, henger sammen med din sosioøkonomiske bakgrunn, og at visse aktiviteter da er å foretrekke (for eksempel sykling, langrenn og friluftsliv). Utfordringen er at personer i høyere sosiale lag av samfunnet også kan se ned på andre som driver med mindre såkalt verdige aktiviteter, som for eksempel (el-)sparkesykling. Så første del av problemløsningen er kanskje litt brutal, men syklister som ser ned på el-sparkesyklister må gå i seg selv og anerkjenne at denne form for aktivitet har kommet for å bli. Fysiologisk sett ser det ut til å være overraskende god effekt av el-sykkel på utholdenhet, motorikk og balanse, særlig hvis du er inaktiv fra før. Dersom dette er måten vi får flere til å være litt mer fysisk aktive på, så er det ikke et alternativ å reversere bruken. Det betyr ikke at man skal akseptere manglende folkeskikk, men helt ærlig: Det er jo ingen som vil forby bilkjøring bare fordi noen bilister ikke evner å overholde fartsgrensene eller absolutt må parkere nærmest mulig inngangen selv om de ikke har en funksjonshemning. Og at det finnes sorte får blant de vanlige syklistene også er vel «Tour de Finance» langs Frognerstranda i Oslo et bevis på. Jeg må også nevne at dersom myndighetene hadde satt i gang storstilt utbygging av brede nok sykkelveier så viser studier at det er én av de viktigste enkeltfaktorene for å få ned trafikkulykker relatert til sykling. Vi kan altså med god samvittighet skylde på myndighetene og politikerne for at utstrakt el-sparkesykling i det hele tatt er et problem. Her bør storbyene se til for eksempel sykkelbygda Bø i Telemark (det vil si min bygd) for inspirasjon til infrastruktur som tilrettelegger for sykling.

Så kommer vi ikke unna at el-sparkesyklister uten folkeskikk må endre atferd. En god venn av meg pleier å si at «folkeskikk er gratis, det er bare å forsyne seg», men hvordan skal vi få til det? Jo, her kommer det idrettspsykologiske perspektivet inn. Skal vi få folk til å endre atferd, så krever det aktiv handling over lengre tid. Det som gir størst sjanse for suksess, er hvis folk får en økt indre motivasjon, men på veien mot økt indre motivasjon kan mange motiveres av ytre belønning. Dette er en av grunnene til at for eksempel trenings-app-er og turmål-app-er er blitt så populære. Så la meg da lansere tanken om en folkeskikk-app basert på prinsippene for gamification! Bare hør her: Hver gang du setter fra deg el-sparkesykkelen slik at den ikke er til hinder for andre, får du 1000 poeng. Hvis du holder deg innenfor akseptabel hastighet, får du løpende poeng. Dette poengdrysset stopper selvfølgelig med en gang du kommer over en viss hastighet. Du kan også få ekstrapoeng hvis du for eksempel hjelper gamle mennesker over veien. Når du når en viss poengsum, må det gi et gode, for eksempel gratis lån av el-sparkesykkel. Selv om dette ikke er en universell løsning for å få alle til å bli bedre på folkeskikk, så er det kanskje verdt et forsøk som til og med kan få kollega Alexander til å like el-sparkesykler (og el-sparkesyklister)?

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker, førsteamanuensis ved Universitetet i Agder

Dette er eit komplekst spørsmål, seier samferdsleministeren, som det vil ta lang tid å greie ut. Så komplekst, tydelegvis, at det offentlege måtte vente i heile to år før dei no tar tak i det.

Som svar på spørsmålet ditt, og som bidrag til ministeren og andre sitt komplekse arbeid, har eg ikkje empiri lik mine kollegaer her, men kan tilby litt lett etisk analyse. Som me hugsar frå ex.phil., kan etisk analyse bidra til oversikt og orden i komplekse spørsmål.

Men kva etisk rammeverk skal me leggje til grunn for våre avvegingar? Skal me velje ei sosial-etisk tilnærming (unge, funksjonsfriske sitt ønske om å suse rundt vs. blinde, eldre og andre sitt behov for å kome seg fram)? Skal me velje ei miljøetisk tilnærming (unge, funksjonsfriske sitt ønske om å suse rundt vs. auka forbruk, forsøpling og (tidvis brutal) utvinning av ymse (tung)metall)? Eller kanskje eit samfunnsøkonomisk tilnærming (unge, funksjonsfriske sitt ønske om å suse rundt vs. auka press på legevakt og helsetenester grunna trafikkulukker)?

Desse alternativa har alle ideologiske slagsider, så for å ha eit utgangspunkt som alle kan vere samde om, føreslår eg Kardemommeloven:

Man skal ikke plage andre, man skal være grei og snill, og for øvrig kan man gjøre som man vil.

At desse kjøretøya er til plage for andre er velkjend, så eg vonar øvrigheit og næring kan einast om retningslinjer og regulering som følgjer dette minste felles multiplum for samfunn og sosial interaksjon. Og det ganske raskt. Dersom det ikkje let seg gjere, tenkjer eg at me har eit godt, etisk grunnlag for å #forbyskiten.

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Forskning