10:25 - 27. august 2020

Ramaskrik fra ti tusen avgangselever

Den britiske regjeringen møter angst og frustrasjon idet en hardt herjet skolesektor våkner opp etter et halvt års koronapause.

Lærerorganisasjonene er sinte, foreldrene med – og nå har vårens avgangselever endt opp som de sinteste av alle. Studentene protesterer mot rotete behandling av eksamener og vitnemål i møte med koronanedstegningen. London, Westminster 22. august. Foto: Isabel Infantes / Pa Photos / NTB scanpix

Det nye skoleårets komme er et årlig skifte som alle har et forhold til. Står du i utdanningssektoren selv, kjenner du nok kriblingen fremdeles. Har du barn i skolen, gjør du definitivt det. Oppstarten er frisk og ny og pregnant, om den er aldri så rituell.

I Storbritannia er det en annen type kribling som preger forberedelsene til neste ukes skolestart. Lærerorganisasjonene er sinte, foreldrene med – og nå har vårens avgangselever endt opp som de sinteste av alle. Koronaviruset får skylden, også her, for et skoleår som starter så tandert. Men en stor porsjon agg rettes også mot regjeringen ved utdanningsminister Gavin Williamson.

Skolesektorene er omsider klar til å åpne igjen etter den lange koronapausen den har stått i siden mars. Foreldre skal og må overvinne redselen for å sende egne barn i skolen. Lærerorganisasjonene må erkjenne at smittefaren er liten fra elever til lærer. Elevene selv må akseptere at munnbind kan bli pålagt dersom skolen ligger nær lokale utbrudd. Og næringsliv, restauranter og hoteller må godta at nå er det skoler som prioriteres først. Dersom smittetallene øker, vill andre virksomheter enn skolene nå bli bedt om å stenge ned.

Det er en moralsk plikt å gjøre det, har statsminister Boris Johnson selv påpekt. Og det har han utvilsomt rett i. Også i Norge ble farene ved å holde skoler stengt raskt tydelige for enhver som ville se. Er man opptatt av barns velferd, er det grunn til å være på vakt når skoler holder stengt. Sosiale skiller forsterkes. Vanskeligstilte familier sliter enda mer enn før. Og hjemmeundervisning forutsetter digitale ferdigheter og arbeidsro som er ujevnt fordelt.

Koronatidens hjemmeliv forsterker og forstørrer, styrker så vel som skavanker. Er det verdt å belyse skjevhetene som oppstår i vår egen velferdsstat, kan man trygt si det samme om Storbritannia. I et av Europas mest klassedelte samfunn er det dårlig nytt når barns læring faller tilbake på familiene selv. Enda verre blir det når besteforeldre er koblet fra, og når situasjonen varer og varer. For det har den gjort. Den 20. august var det fem måneder siden britiske skoler stengte ned som en følge av covid-19.

Foreløpige analyser dokumenterer allerede hvordan den lange, ufrivillige pausen har bidratt til strekk i feltet. På ungdomsskoler og videregående snakkes det allerede om koronagenerasjonen. De er satt på sidelinjen i eget utdanningsløp, har fått muligheter avkortet og kan forvente en stor gjeldsbyrde og trengsel om både jobber og velferd når de er klare for arbeidslivet. For dem som allerede i år var klare for å studere, har det meste gått i ball. De er rammet av et eksamensrot som snart ble en politisk skandale for regjeringen.

Det begynte med at vårens avgangseksamener ble avlyst, forståelig nok. Trøbbelet oppsto da det offentlige tilsynet for eksamener og vitnemål tok i bruk en algoritme for å regne ut rimelige karaktersnitt, der karakterer satt lokalt ble korrigert gjennom etablerte data om skolene. Målet var å la maskinene kompensere for skjevheter skoler imellom. Men resultatet var et ramaskrik fra titusener av avgangselever som fikk egne karakterer nedjustert. Utdanningsminister Gavin Williamson var allerede en omstridt statsråd. Etter eksamensrotet har tilliten nådd et nytt bunnivå. Taburetten har han beholdt, men løsningen for avgangselevene ble først revurdert, så reversert.

Og her er vi ved siste ledd i kjeden: Universitetene. De har gjort opptaket til høstens studier på sviktende grunnlag. Nå har de brått flere søkere med krav på opptak enn hva de har plasser til. Hva kan de tilby dem? Noen normal undervisningssituasjon blir det ikke i høyere utdanning, som står overfor den samme brå-omlegging til digital undervisning som den norske sektoren nå bakser med. Forskjellen – og den er vesentlig – er at britiske studenter betaler dyrt for å følge undervisningen. Å møte fagpersoner over en skjerm og se medstudenter sporadisk, er magert utbytte for et utlegg på 9 000 britiske pund i året.

Oppfordringer til unge om å ta et friår kommer fra flere universiteter.

Oppfordringer til unge om å ta et friår kommer fra flere universiteter. De kan da også trenge dette året til å stokke kortene. Universitetssektoren står overfor veritable utfordringer for årene som kommer. Pengestrømmen fra EUs forskningsprogram har en usikker fremtid når Storbritannia trer ut av unionen ved nyttår.

I så fall blir det av avgjørende betydning å sørge for bred rekruttering av utenlandsstudenter, som betaler høyere satser enn britenes egne. Derfor er det med angst og beven at sektoren følger regjeringens krasse linje overfor Kina. Hva om responsen fra Beijing blir en kollektiv stopp for praksisen med å sende unge kinesiske studenter til Storbritannia? Det finnes nesten 50 000 av dem på den britiske jord, og de betaler godt.

Regnestykket står i fare for å svikte for mange av de mindre meritterte universitetene i Storbritannia. De trenger penger vel så nye som hoder. Dessuten behøver hele sektoren et fungerende globalt system for forskere og studenter og en vedvarende prestisje rundt Storbritannia som merkevare. Begge deler er i spill nå som pandemien har lagt seg oppå en vågal brexit-strategi.

Slik innledes det nye skoleåret i Storbritannia. Tvil aldri på at skole også er politikk. Og når skolestarten rammes av usikkerhet, frykt og frustrasjon, speiler det et politisk system som sliter med det samme.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse