11:21 - 12. august 2020

Hva er ferie?

Tekstforskeren, idrettsfysiologen og kjemikeren diskuterer avslapning.

Er det lov å bruke hodet på ferie, eller bør man først og fremst slappe av? Her: Strandliv i Melbourne, Australia. Foto: The AGE / Fairfax Media / Getty Images

Jeg får ofte kritikk av mine venner og familie for at jeg ikke tar ferie på samme måte som dem. De vil sitte på en strand i timevis, men jeg vil heller jobbe med et manus på en rolig kafé. De mener at dette ikke er ferie, at jeg er arbeidsnarkoman, og at jeg bør begynne å slappe av. Dette er ikke godt for meg, mener de. Jeg bør lære meg å være mer som dem. Tanken på å bare sitte et sted og se på ting høres fryktelig kjedelig ut for meg, og hverken stimulerende eller interessant. Kan manusferien min fortsatt regnes som ferie?
 

Hilsen akademiker

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker, Universitetet i Oslo.

Det korte svaret herfra, på prinsipielt grunnlag fra en med-arbeidsnarkoman, er ja. Det kan åpenbart regnes som ferie å sitte på kafé og skrive på et manus i timevis. Spesielt hvis du koser deg og har på deg sommerlig tøy og drikker en kaffe som er festligere enn den du drikker til vanlig. Noen av mine beste ferieminner er nettopp skriving av bokmanus på eksotiske steder mens de andre gjør noe som angivelig er «gøy».

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Så til det lengre svaret: Konseptet ferie, som opplagt er en sosial konstruksjon fra det øvre sjiktet av Maslows behovshierarki, er vagt og upresist, og betyr egentlig bare fravær av arbeid. Det er jo ikke så enkelt som at alle har det mer avslappende på hjemmebane eller i feriemodus enn på jobb – se bare på småbarnsforeldrenes lettelse når det endelig er mandag og det kan nytes hele kaffekopper igjen. For å virkelig kunne svare på spørsmålet må jeg nesten spørre deg: Opplever du det å sitte med et manus som arbeid eller som noe annet? Er det en reell kontrast fra undervisningen, kursene, rapporteringen og administrative ting som ikke har noe med jobben din å gjøre? For ikke å glemme alle møtene om alle de nevnte tingene? Hvis du er en vanlig akademiker, kanskje til og med midlertidig ansatt ved et norsk universitet, antar jeg at svaret er ja. Det er klart det da føles som nettopp ferie å få lov til å vie all din tid til de tingene du synes er så spennende at du valgte å bli forsker.

Om det er slik at det er en drøss ambisjoner og et tomt Word-dokument som gir deg den ultimate feriefølelsen, mens like lykkelige familiemedlemmer driver med andre ting, da er det bare å gratulere. Nyt dine dager med skriving.

Solfrid Bratland-Sanda, professor i idrettsfysiologi ved USN.

Idrettsfysiologen, det vil si meg, vil gå til treningslæren og arbeidsfysiologien for å svare på spørsmålet ditt. Kort oppsummert vil jeg ut fra dette perspektivet definere ferie som restitusjon. Hvorvidt manusferie kan regnes som ferie for deg, avhenger derfor av hva du gjør til vanlig. Dersom du til vanlig er saksbehandler i Nav, bunadstilvirker eller fotballspiller i Eliteserien, så vil manusskriving være noe annet enn din vanlige jobb. Da kan det telle som restitusjon, ergo kan vi kalle det ferie. Du skriver at du er akademiker, så da må jeg nok skuffe deg: da får du ikke tilstrekkelig restitusjon i de tre lovpålagte ferieukene, og kan stå i fare for overtrening og overbelastning. Dette er velkjente problemer for mange ivrige mosjonister og idrettsutøvere.

Uavhengig av om manusskrivingen din kan defineres som ferie eller ikke, så er det viktig at du legger inn restitusjon innimellom all skriving. Det å skrive manus er jo en prestasjon, og treningslæren handler om de prinsipper vi jobber etter for å bedre prestasjonene. Her er prinsippet om restitusjon helt sentralt. Mange tror at vi blir sterkere og mer utholdende når vi trener, men det gjør vi strengt tatt ikke. Trening bryter kroppen ned, og det er restitusjonen i etterkant som gjør at vi blir i bedre form. Det som skjer under trening, er at kroppen tenker «oi, dette var tungt, nå må jeg bedre slagvolumet i hjertet litt for å tåle denne belastningen bedre under neste trening». Det å skrive manus er altså din treningsøkt. Hvis du har sittet i intense tanker om hvordan du skal få frem akkurat det ene viktige poenget, eller har skrevet til fingre, nakke og skuldre er helt ømme, så trenger du restitusjon. Ettersom de viktigste faktorene for restitusjon er mat, drikke, hvile (inkludert søvn) og aktiv restitusjon, kan jeg anbefale at du sørger for å spise dine faste måltider, at du sover nok og at du beveger deg litt. Helsemyndighetene anbefaler også 150 minutter fysisk aktivitet i uka, uavhengig av ferie eller ikke, så her kan du og dine venner møtes på halvveien med litt aktiv restitusjon fra både manuskripter og strandliv. Til slutt vil jeg også minne om to andre viktige treningslæreprinsipper: prinsippet om individualisering og prinsippet om tilpasning. Det at dine venner sier at du bør bli mer som dem, bryter klart med disse treningslæreprinsippene, og du kan derfor hilse dem og si at du absolutt bør være deg selv fullt og helt. Lykke til!

Alexander H. Sandtorv, kjemiker, Universitetet i Oslo.

Som Marte forklarer, er «ferie» en sosial konstruksjon – den er til og med rimelig ung. I naturen finner vi få tegn på at organismer, partikler eller bølger tar seg ferie fra sine tilværelser som for eksempel yuccapalme, oksygenatom eller lysbølge. Jeg kan derfor ikke gi deg et svar fra naturvitenskapen. Så da tar vi det nest beste – et personlig svar.

Jeg synes at hele feriemaset er et slags feelgood-fengsel. Det er kanskje litt surmaget, jeg skal innrømme det, men jeg er lei av å måtte rasjonalisere eller forklare at jeg – som voksent menneske med mine kognitive fakulteter (noenlunde) i behold – må ha lov til å oppsøke lykke og glede i de aktivitetene jeg selv ønsker. Jeg synes manusferien din høres super ut, og den ligner dessuten på mange av mine egne ferier. Det er nemlig noe magisk med å ha tid, og på en måte signaliserer nettopp denne tiden at det nå er et avbrekk, en tilstand som er annerledes enn min normale hverdag.

Det er tid til å tenke de gode tankene, til å ikke måtte subbe fra møte til møte, slukke branner, sitte med frister til ørene og dirre i overkoffeinert irritabilitet. Foran en dataskjerm på en hyggelig bar eller kafé får jeg endelig plass og rom til å utforske, skape og tenke. Dette er mye viktigere for meg enn å sitte på en eller annen strand og høre på fremmede menneskers barn hyle og skrike og smile tappert mens jeg kjenner misnøyen senke seg som en dårlig fagfellevurdering. Eller å få sand i undertøyet. Jeg respekterer at dette er toppen av lykke for mange, og det legger jeg meg ikke opp i, men jeg må nesten få samme forståelse tilbake. Hører dere! Jeg er ikke syk fordi jeg vil jobbe på ferie!

Partner, familie eller venner har ofte reaksjoner når jeg velger å trekke meg tilbake på denne måten. Kanskje de tenker at jeg er som den eneste edru på fest, en slags spion som ødelegger det klamme fellesskapet ved å ikke gjøre som dem. Eller så ligger forklaringen på deres mismot et annet sted. Kanskje de bare vil se mer av meg. Tilbringe tid med meg. Være her med meg. Og det er her jeg møter meg selv i døren.

Det er også her vi finner forsoning. Fordi mennesker rundt deg kanskje kan føle at du ikke prioriterer dem. Eller at de ikke er viktige for deg. Og at du heller vil sitte alene og skrive på de sære skriveriene dine – noe du sikkert gjør i hverdagen også. Så her er løsningen. Når du har fått noen timer til å skape det magiske, skrive den gode teksten eller tenke den gode tanken, kan du krype ut i sollyset og møte dem du reiser med som en bedre, roligere og mer lykkelig versjon av deg selv. Så kan du nyte deres selskap, kanskje skru av telefonen, og være der med dem. Som min kollega Solfrid skriver, kan dere møtes på halvveien. Og for å være helt ærlig med deg, er det slike ferier jeg virkelig føler at jeg får fylt opp batteriet. Det viser seg at arbeidsnarkomane akademikere med tusen baller i luften også får mye ut av å dele tid med de som er viktige. Så slipper du sand i undertøyet også.

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse