Forskning

Hva er den beste isen?

Fløte eller saft, det er spørsmålet. Idretten, kjemien og tekstvitenskapen svarer.

Her i huset spises det mye is, spesielt når vi er på norgesferie. Familien har nylig observert noe utrolig – ingen vil ha den samme isen! Etter en diskusjon i bilen (der vi smattet fornøyde på våre ulike iser) kom vi også frem til at isene vi liker er veldig forskjellige. Kremis og fruktis ser ut til å være to viktige kategorier, kremfolket tenker at fruktis er fælt, og visa versa. Hvorfor er vi sånn? Og hva er den beste isen, fra et forskningsperspektiv? Hilsen Ismann.

Solfrid Bratland-Sanda, idrettsviter, Universitetet i Sørøst-Norge.

Ifølge min mann er lollipop-isen i boks den beste isen. Han er ikke forsker, så da tillegger vi ikke det så stor verdi. Fra et idrettsfysiologisk perspektiv er den beste isen selvfølgelig den som får deg til å prestere bedre. For en idrettsutøver kan det bety den som har mest næringsstoffer og mest energi. Kremis, eller fløteis, inneholder plenty av energigivende næringsstoffer, det vil si karbohydrater, fett og protein, og ikke-energigivende næringsstoffer, altså vitaminer og mineraler som for eksempel kalsium. Kalsium er et mineral som vi er helt avhengige av for å kontrahere – trekke sammen – skjelettmuskulatur, og for å bygge bein. Tenk at krem-is også er et meieriprodukt som kan telle inn i «3 om dagen» – for en bonus!

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Timing, det vil si når isen inntas, har også betydning for prestasjon. Det å spise en stor krem-is rett før du skal løpe, sykle eller svømme veldig fort, er ikke et sjakktrekk, det vet alle som har spist fire is rett før potetløp på 17. mai. Da kan fruktis, eller saftis, være mer hensiktsmessig for å vinne potetløpets heder og ære, men pass på at du inntar isen minst 45 minutter før løpet, eller at du har fått varmet opp før du inntar isen. Særlig hvis du har intensjon om å vinne og ikke bare bli listefyll.

Så er det viktig å være tydelig på om du vil ha saft-is eller softis, her kan særlig barn tråkke feil. Min den gang fem år gamle datter erklærte at hun ville ha saftis med jordbærstrø, jeg syntes det var en snodig kombinasjon men fant en saft-is med jordbærsmak til henne. Den skjelvende underleppa og de tårefylte øynene da jeg kom med den, viste tydelig hvilken leir hun tilhørte.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker, Universitetet i Oslo.

Som vi pleier å si i naturvitenskapen: Et enkelt spørsmål fortjener et komplisert svar. Vi begynner med en kjemisk taksonomi: Saftis består ofte av fruktsaft eller -juice, vann, sukker, aroma- og smaksstoffer, og tilsetningsstoffer. Kremisen består av fløte (hvis den er ordentlig), sukker, aroma- og smaksstoffer, og en rekke tilsetningsstoffer som skal gi riktig konsistens og tungefølelse.

Jeg mener likevel at forklaringen ikke ligger her. Eller i alle fall ikke kun her. Det er rett og slett ikke stor nok kjemisk forskjell på alle disse isene man får kjøpt til å forklare hvorfor vi blir lidenskapelig opptatt av én spesiell, eller noen få typer, is. Markedsføring og vaner er utvilsomt viktig – spesielt når min kollega presiserer at kremis kan telle som én av «3 om dagen» – men jeg tror den mest interessante forklaringen ligger inni deg. Mer presist: i din subjektive forståelse av verden. Idet isen treffer tungen din, skjer en rekke biokjemiske hendelser som involverer sanseapparatet ditt. Dette er så fascinerende at det fortjener en reportasje, men kort forklart vekselvirker molekyler i det du spiser eller drikker med bestemte molekyler inne i deg. Dette leder til elektriske signaler, eller nerveimpulser, som til slutt fører til erkjennelse i hjernen. Jeg spiser, derfor er jeg.

Smak- og luktesansen er dypt intime, ikke bare fordi smak er subjektiv, men også fordi det er følelser involvert. Sansene våre vekker minner. Smak er personlighet, smak er lidenskap. Smak er noe som ikke eksisterer i et tomrom, det er en bekreftelse av hvem du er og den reisen du er på som menneske. Hver gang du spiser favoritt-isen din, kobles hendelsen sammen med alle andre ganger du spiste favoritt-isen din, og en følelse av kontinuitet oppstår. Det er trøstende, ikke sant? Lindrende.

Til slutt skal jeg utfordre deg og familien din. Neste gang dere suser nedover veien på norgesferie – hvert familiemedlem smattende på sin favoritt-is – så kan dere snu denne morbide fascinasjonen for ulikhet mot likhet. Hva føler dere når dere spiser isen? Hva skjer inni dere? Hvilke minner har dere? Hvordan føles det for dere å være i denne bilen, akkurat nå, på denne reisen, sammen? Dere er nok likere enn dere tror, nemlig. Dere må bare løfte perspektivet litt.

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker, Universitetet i Oslo.

Takk for fantastisk spørsmål. Jeg har i sommer brukt mye tid og krefter på å delta i både diskusjoner og empiriske forsøk (uten kontrollgruppe og med mye bias) om hva som er best av Nidars Mokkabønner og Kremtopper. Så dette er en kjærkommen avsporing.

Jeg kan avsløre med en gang at det er akutt behov for mer forskning på hvilken is som er best. Dette vet vi alt, alt for lite om. Her må vi gå samfunnsvitenskapelig til verks og spørre et representativt utvalg av befolkningen, eller enda bedre, blindteste med kontrollgruppe uten at folk vet hva slags is de smaker på. Kun da kan vi vite at ting som merket på isen, innpakning og minner om barndommens nostalgiske is ikke påvirker og forkludrer. Som idrettssosiologen over har også jeg valgt å danne familie med ikke-forskere, og enkelte av de inngiftede familiemedlemmene bosatt sør i landet har en overdrevet og nesten religiøs tiltro til et bestemt merke (Hennig Olsen). Også når det gjelder is som er farlig lik de andre merkenes. Så her må det en ekte randomisert kontrollstudie til for å komme nærmere hva folk faktisk liker best.

Men ok, la oss prøve med det vi har: Hvis vi kan anta at det er sammenheng mellom den isen folk kjøper og den isen de liker, vet vi litt. De isene som selger mest i Norge er nemlig is på pinne med vanilje, sjokolade og karamell – og gjerne samtidig. Dette ser vi på salgstallene til flere av de store produsentene. Så er det ikke gitt at folk kjøper den isen de mener smaker best. At det nå finnes en egen «Fun Light»-is uten kalorier, får meg til å tenke at det nok finnes folk der ute som kanskje ikke utelukkende kjøper is etter smak.

PS: Hvordan softis og kule-is passer inn her vet jeg ikke, men jeg håper og tror at dere uansett ikke tillater den slags i bilen.

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Mer fra Forskning