07:55 - 19. august 2020

Er vi turister når vi reiser i eget land?

– Kroppen din er i seg selv en reise.

Under årets fellesferie var det trangt om plassen på toppen av Mannen (400 moh) i Vestvågøy i Lofoten. Bildet er fra en serie om feriering i Nord-Norge under koronapandemien, og er en del av fotoprosjektet Dette Året. Foto: Lars Martin Hunstad

Norgesferie er blitt et begrep i sommer, og mange ferierer nå i sitt eget hjemland. Oslo-folk drar til Lofoten, og vestlendinger drar til Telemark – men hva er vi, egentlig? Er vi turister? Hva er egentlig en turist? Og kan man være turist i eget land, eller til og med ha staycation som turist i egen hjemby?

Hilsen trafikkerende

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar

Ja. Turist kjem sjølvsagt frå tur, og viser til reisande som ikkje har noko anna, fornuftig føremål med turen. Staycation er såleis kanskje på grensa, men føremålslause turar i eigen heimby er jo absolutt mogleg. (Om å kjøpe is er eit fornuftig føremål, overlèt eg til den einskilde).

Så enkelt kan ein svare, men spørsmålet syner at turist-omgrepet er meir komplekst. Og når me ser til (reise)litteratur, så kjem det tydeleg fram at å vere turist aller først er performativt, det vil seie ei rolle ein spelar ut heller enn ein tilstand ein er. Dette er til dømes nydeleg skildra i E.M. Foster sin Et rom med utsikt (bok eller film), eller med eit litt anna forteikn i Are Kalvø sin Hyttebok frå helvete.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Ei venninne, Eva Kaissling, har undersøkt reisebøker frå slutten av attenhundretalet, der det performative om mogleg kjem enda tydelegare fram. Destinasjon er ikkje uviktig, men bøkene inneheld vel så omfattande råd om å føre reisedagbok, til eiga og andre si glede seinare når ein er heime igjen. Den vellukka turist trong godt med skriveutstyr og måtte setje av tid kvar dag til å notere ned hendingar og kjensler før dei bleikna i minnet. Helst først i blyant, lett og i kreativ flyt, før det kunne førast inn med blekk seinare. Ein burde òg ta seg tid til å føre ein dublett i tilfelle originalen vart borte i løpet av turen.

Det er dermed ikkje viktig om ein er i Lofoten, Telemark, på andre sida av byen eller i eigen hage, det viktige er å dokumentere og iscenesette opplevinga for dei der heime. Med andre ord: Hugs å ta bilete og del i sosiale media.

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Turister er mennesker som konsumerer steder og opplevelser som bryter med hverdagens trivialiteter. En turist er altså noen som ikke hører hjemme i en gitt kontekst. Denne konteksten kan være geografisk, men den kan også være sosialt konstruert. Teksten til Stings «Englishman in New York» er det ultimate eksempelet på begge deler. En gang jeg var på reise i Oslo ville jeg kjøpe muffins i en kiosk. Jeg spurte mannen i kassen pent om jeg kunne få en æplemuffins. Han skjønte ikke hva jeg mente, og til slutt måtte jeg ty til peking for å handle. Man kan altså fint være turist i både inn- og utland.

I sportens verden er det blant tilskuere ved store idrettsarrangementer det er enklest å få øye på hvem turistene er. Alt du trenger å gjøre, er å se etter personer dekket i supporterartikler fra topp til tå. De er idrettens turister. Fotballsosiologer beskriver denne typen tilskuere som inautentiske flanører. Disse fotballturistene er opptatt av å konsumere opplevelsen av å være en ekte supporter, helst gjennom å kjøpe drakt, skjerf, lue, hansker, kaffekopper og andre suvenirer. En autentisk supporter har ikke behov for slike materialistiske ting. Klubben er en del av hverdagen, hjemstedet og identiteten.

Moralen er: Dersom du går amok i supporterbutikken en før fotballkamp, er du sannsynligvis en turist. Dette er nok tilfellet både på Aspmyra og Anfield. Med rumpetaske, shorts og sokker i sandaler, derimot, er du turist hvor som helst.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Akk, vi er så besatte av de menneskeskapte grensene våre, som i kjemisk perspektiv er ubetydelige. Ingen av oss er egentlig turister, fordi vi alle består av en rekke lånte atomer som er i konstant vekselvirkning med verden rundt oss. La meg forklare.

Mange forskere er opptatt av hvem du er, men jeg er mer opptatt av hva du er. Du består hovedsakelig av noen få grunnstoffer, som oksygen, hydrogen, karbon og nitrogen, tilsatt mindre mengder av en rekke andre grunnstoffer. Tror du at du er første eier av dine karbonatomer? Eller dine oksygenatomer? At første gangen disse atomene noen gang fantes, var når de var innarbeidet i din hud, i ditt hjerte, i dine øyne og hår og munn? Svaret er selvsagt nei. Disse atomene er så gamle at det er helt enestående, og de har reinkarnert, resirkulert og reintrodusert seg i utallige livsformer gjennom millioner av år.

Når du dør, tar det ikke lang tid før du er brutt ned, spist opp, og allerede på vei inn i andre organismer og miljøet rundt deg. Dette kaller vi de store kretsløpene, og selv om de på kort tidsskala absolutt er lokale og en stor andel av disse atomene holder seg på samme plass som du døde, vil de til slutt fortynnes og fordeles, spres i vind, vær, hav, jord, stein og alle mulige livsformer.

Vi mennesker er komfortable med tidsskalaer som gir mening for oss, som måles i minutter og timer og dager og måneder og år. Men i det store og det hele er ingen av oss turister. Ved å løfte perspektivet fra nasjonal til internasjonal til global til universal forblir vi alle bare låntagere av de samme atomene, koblet sammen gjennom episke kretsløp som er like lite diskriminerende overfor landegrenser, som livsform, og andre menneskeskapte inndelinger.

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse