09:41 - 07. juli 2020

Spørsmålet er om en fortielse av kulturprofilen bringer oss nærmere en forståelse, skriver Sun Heidi Sæbø.

Spørsmålet er om fortielse av kulturprofilen bringer oss nærmere en forståelse, skriver Sun Heidi Sæbø.

Faksimile: Morgenbladet, 3. juli 2020. Peder Bernhardt

For halvannen uke siden ble Gaute Drevdal dømt til 13 år og 6 måneders fengsel for ni overtredelser av straffelovens paragraf 192b (gjerne omtalt som sovevoldtekter ) og ett tilfelle av seksuell omgang med en mindreårig. «Kulturprofilen», som han ble omtalt som før dommen falt, har hele veien nektet straffskyld. Dommen ble anket på stedet, og er dermed ikke rettskraftig.

Etterforskningen og rettssaken om ham og de ni fornærmede er full av smertepunkter, sterke personlige historier og – fra vårt ståsted – krevende presseetiske avveininger. Dette er en historie om makt og uavklarte relasjoner, et rettighetsløst arbeidsliv innen kultursektoren og det nesten alle involverte har beskrevet som et «grenseoverskridende miljø» som tiltrakk seg unge og dermed potensielt ekstra sårbare mennesker.

Kompleksiteten i saken, og ikke minst i relasjonen mellom Drevdal og de fornærmede, er årsaken til at Morgenbladet denne vinteren og våren har tilbrakt så mye tid i rettssal 207 i Oslo tinghus. Hvordan kan det ha seg at kvinnene på den ene siden har gitt den tiltalte til dels gode skussmål og beskrevet ham som hardtarbeidende, profesjonell og inkluderende, ja, til og med som en venn – samtidig som de i realiteten tegner et bilde av en serieovergriper? Dette utfordrer den tradisjonelle forståelsen av dynamikken mellom en som er utsatt for en voldtekt, og overgriperen som har utført den. Den amerikanske rettspsykiateren Barbara Ziv antydet ett mulig svar i et intervju i forrige utgave av Morgenbladet. Hun var aktoratets ekspertvitne i rettssakene mot komikeren Bill Cosby og filmprodusenten Harvey Weinstein, som begge ble dømt for overgrep. Ziv sier det er regelen snarere enn unntaket at offeret fortsetter å ha kontakt med gjerningsmannen. Og som forsker Anne Bitsch skriver i et essay i samme avis, peker Ziv på det uforenlige i å tenke på seg selv som ressurssterk og samtidig identifisere seg selv som offer – noe som kan stå i veien for at slike saker i det hele tatt behandles i retten.

Dommen mot Drevdal – enten den blir stående eller ikke – er et stykke rettshistorie. Den reflekterer klart og tydelig at synet på overgrep, gjerningsperson og ikke minst offer har endret seg i retning av en forståelse av at disse begrepene kan romme mer enn stereotypiene av et voldelig overfall mot et dydig, «uklanderlig» offer. Beskrivelsen av Drevdal gjennom den 49 sider lange dommen er knusende. Som tidligere redaktør for Natt&Dag, grunnlegger av magasinet Smug og en sentral skikkelse i Oslos konsert- og utelivsmiljø, fremstår han som en som utnyttet sin makt og posisjon overfor langt yngre kvinner som han forsynte med alkohol og rusmidler før han forgrep seg på dem.

Alt dette var bakteppe da vi forrige uke gikk grundig til verks for å belyse tingrettsdommen, hvilken samtid den skriver seg inn i, og dens mulige implikasjoner. I denne alvorlige konteksten ville det vært presseetisk uforsvarlig om vi ikke kontaktet Drevdal for at han skulle få anledning til å svare for seg, noe han fikk i et to sider langt intervju som del av en ni sider lang dekning.

Enkelte har reagert med avsky på at Morgenbladet og andre redaksjoner, som NRK, VG og Dagbladet, valgte å gi ham såpass mye taletid etter at dommen falt. Ville vi intervjuet en serieovergriper som Julio Kopseng, attpåtil med bilde? En nødvendig innvending mot den kritikken, utover å insistere på at denne saken er i særklasse kompleks, er å vise til konteksten i utvidet forstand: Saken mot kulturprofilen har vært gjenstand for omfattende mediedekning i de nesten tre årene som har gått siden de første anmeldelsene ble kjent. Ville Drevdals rett til imøtegåelse vært ivaretatt med noen få sitater i bunnen av en nyhetssak, gitt det totale medietrykket og omfanget av anklagene mot ham?

Det er heller ikke lett å se hvorfor vi skulle la anledningen gå fra oss til å utfordre intervjuobjektet, bore i svarene som gis. For eksempel ved å spørre Drevdal om han virkelig ikke forsto sin egen posisjon i miljøet, og om hvordan den virket inn på menneskene han omga seg med. Og ved å spørre igjen. Og igjen. Dette er ikke ment som et refleksmessig forsvar for vurderingene vi har tatt. Burde vi for eksempel ha droppet sitattittel? Valgt et annet bilde? Det er spørsmål og tilbakemeldinger vi tar med oss i den videre dekningen av saken. Like fullt forsvarer vi den anklagedes rett til å komme til orde.

Det er fullt forståelig at noen ikke ønsker å høre mer fra dem som er beskyldt for, og i dette tilfellet også funnet skyldig i, å ha begått ugjerninger. Særlig for de fornærmede og pårørende vil dette klart medføre en belastning. Spørsmålet er likevel om fortielse av kulturprofilen bringer oss nærmere en forståelse av hvordan de forholdene som er beskrevet i dommen, fikk lov til å utspille seg over så mange år. Lærdommene og konklusjonene som trekkes, både i og utenfor retten, vil ha mye å si for hvordan vi snakker om overgrep og makt i fremtiden. Den samtalen bør vi alle ta.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse