00:00 - 24. juli 2020

Nibelungens redningspakke

EUs Götterdämmerung, bare med happy ending. (En opera i to akter, spilletid: drøyt 90 timer).

Forent, da og nå: Den uredde Merkhilde stirrer på sin rustning: en kull- og stålbrynje fra tidenes morgen, hun er den eneste som minnes hvorfor den først ble laget. (Dette er strengt tatt ikke Merkhilde, men Marie Haupt, som en av Wagners valkyrier i en oppsetning fra 1876.) Foto: Wikimedia Commons

Europa terroriseres av ørsmå, runde og piggete fiender som kan drepe selv den sterkeste gud. En gang i fortiden fikk den litt pussige dvergen Alberich M. Keynes imidlertid smidd en Redningspakke, en mytisk innretning som gir makt til å møte enhver krise.

Men den står ubrukt: En fire- eller femhodet sparsommelig kjempe ved navn Fafner Löfven Frederiksen-Rutte har stjålet saksen som kan åpne den: «Er nå dette tidspunktet for å la de folka der» – han nikker mot de terroriserte jomfruene Wogtalia, Whellas og Flosspania, som har piggete fiender over hele kroppen – «bare bruke saksen uten nødvendig fiskal disiplin?»

Merkhilde, en barmfager valkyrie, og hennes spjåkete partner-in-crime Emmanuel Sigfried entrer scenen. Publikum løftes i en tro på at E. Sigfried vil redde dagen: Han slår i bordet og roper «kompromiss uten tap av ambisjon!» til Twitter-Loge, halvguden for ild og kanselleringskultur.

Annonse