08:00 - 20. juli 2020

Hvorfor er vi så besatt av gull, sølv og diamanter?

Sjeldent, skinnende, formbart – og blodig. Arkeologen, tekstforskeren og kjemikeren forklarer vår kjærlighet til det som glitrer.

Forever, forever, forever: Diamantens forbindelse til det evige er det som gjør den til en populær markør for romantisk kjærlighet, ifølge tekstforsker. Foto: Matthias Graben / Imagebroker / NTB scanpix

Kjære forskere, vi har lært gjennom sangen til Marilyn Monroe at «diamanter er en jentes beste venn», og i festlige anledninger kler vi oss i arvesølv. Arvegullet går i generasjoner, og vi mennesker har kriget mot hverandre for å ta hverandres sølv, gull og diamanter. Men hvorfor, egentlig? Hvorfor er vi så besatte av sølv, gull og diamanter?

Hilsen Sølvpil


 

Marianne Hem Eriksen, førsteamanuensis i arkeologi, Kulturhistorisk museum, UiO.

Besattheten av gull, sølv og diamanter er et relativt nytt og lokalisert fenomen. Historisk sett har vi mennesker vært opptatt av mange ulike materialer: I noen samfunn har det sosiale og økonomiske systemet kretset rundt perler, skjellsmykker, steingjenstander og helt andre ting. Men det er ikke til å stikke under stol at akkurat de tre materialene – og spesielt gull – har vært sentrale for moderne økonomi. Mange land har fortsatt gullreserver i nasjonale hvelv.

Gull- og sølvutvinning begynte i bronsealderen, men ingen av de to materialene var da så viktige som bronse. Bronse er spesielt, fordi det er en blanding av to grunnstoffer: kobber og tinn. Disse forekommer ikke nær hverandre i Europa. Dermed må samfunnene i bronsealderen ha vært koblet sammen i vidstrakte nettverk for å få tak i begge deler, som de så laget smykker, sverd og andre ting av. I mer hjemlige trakter var sølv det viktigste verdimaterialet når vi kommer så langt som til vikingtiden.

Bruken av diamanter startet antagelig også i bronsealderen, i India. Da var ikke diamantene smykker i seg selv, men ble brukt til å gjennombore perler. Frem til 1700-tallet kom alle diamanter fra India, så ble det oppdaget forekomster i Brasil, og fra 1860-tallet på det afrikanske kontinentet.

Men, dette sveipet gjennom historien svarer egentlig ikke på spørsmålet: Hvorfor er vi i Vesten så opptatt av akkurat disse materialene? Har det med estetikk og sensorisk opplevelse å gjøre – at disse materialene glinser og skinner? Er det på grunn av deres sjeldenhet? For å være ærlig, det finnes andre sjeldne materialer, for eksempel jet eller lapis, som vi ikke bryr oss nevneverdig om. Verdisetting er ikke noe naturgitt eller universelt; tingenes verdi speiler også hvem som har makt, og historiske forhold. Særlig gull er antageligvis verdifullt på grunn av dets sosiale og politiske historie.

Til slutt kan det være relevant å huske at utvinningen av og handelen med sjeldne materialer ikke er løsrevet fra politikk, krig og utnyttelse. Såkalte bloddiamanter og konfliktgull er sammenfiltret med slavearbeid, illegal våpenhandel, væpnede konflikter og seksuell vold mot kvinner. Tusenvis av mennesker arbeider som slaver fordi det pengesterke globale nord er besatt av noen utvalgte materialer. Hvordan påvirker det hva vi tenker om disse materialenes verdi?


 

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker, Universitetet i Oslo.

Det vi er aller mest besatt av, er nok å markere identitet, estetisk sans og ikke minst materiell velstand. Som vi kan lese av arkeologens svar, er sosial og politisk historie en viktig grunn til at sølv, gull og diamanter anses som verdifulle. Noe disse tre har til felles – særlig gull og diamanter – er at de veier lite og koster mye. Det er på mange måter praktisk om du har lyst til å synliggjøre materiell velstand, men ikke ønsker å flashe masse kontanter eller hele tiden «tilfeldigvis» legge frem den sykt dyre førsteutgaven din av Knut Hamsuns Sult. Bare ordene gull, sølv og diamant antyder rikdom og eksklusivitet: Det er det DNB ønsker at du skal forbinde med deres Saga gullkort, som ifølge banken er tilpasset «deg med høy inntekt, som søker effektive løsninger og eksklusive fordeler».

Som tekstforsker har jeg selvfølgelig prøvd å finne svar på innsenders spørsmål ved å gjøre en uhøytidelig tekstanalyse av sangene Diamonds are a girl’s best friend og Diamonds are forever. I begge virker det som om det først og fremst er diamantenes varighet som gjør dem attraktive. Der kjærlighet, ungdommens skjønnhet og menneskelige løfter (spesielt fra menn til kvinner, virker det som) kan falme fort, vil diamantene aldri skuffe. De er, som Shirley Bassey synger i siste vers i den kjente Bond-slageren, forever, forever, forever.

Det er nettopp diamantens forbindelse til det evige som gjør den til en populær markør for romantisk kjærlighet. Vi kan egentlig spørre oss om det er diamantene vi ønsker oss, eller konnotasjonene de bærer med seg. Selv ser jeg knapt forskjell på en ekte diamant og skikkelig strass fra butikken Accessorize, men jeg synes likevel det er langt gjevere med en gave dersom jeg oppfatter den som eksklusiv, dyr og sjelden. Som arkeologen peker på, er likevel konnotasjonene våre til akkurat diamanter i ferd med å endre seg – kanskje det ikke er så romantisk å gå rundt med bloddiamanter som symbol på ekteskap? Her trengs det åpenbart mer forskning på hvordan symbolverdien til disse materialene endrer seg når vi som forbrukere får mer kunnskap om dem.


 

Alexander H. Sandtorv, førsteamanuensis i kjemi, Universitetet i Oslo.

Periodesystemet – grunnstoffenes Facebook, som jeg kaller det – er full av grunnstoffer som vi kan være besatt av. Kjemikere er jo gjerne besatte av mange grunnstoffer. (Hvis du møter meg, må du spørre hva favorittgrunnstoffet mitt er, du kommer til å bli vilt sjokkert!) Vi kjemikere er like lidenskapelig opptatt av bor og jod som av gull og sølv. For ikke å snakke om helium, den luringen, eller osmium, eller nitrogen. Det handler, som arkeologen så fint beskriver, om definisjonsmakt, og for en kjemiker er alle grunnstoffene like besettende.

Som sivilisasjon har vi derimot gitt verdi til grunnstoffene gull og sølv av ulike grunner: De er sjeldne, men ikke sjeldne at de er umulig å finne. De er relativt enkle å utvinne og smelte om, slik at man kan lage ting av dem. De er ikke-reaktive, de blir ikke bare borte i skattekammeret, og dessuten er de ikke giftige, slik at du kan håndtere den dyrebare gullkronen uten å dø.

Jeg tror også særlig gull har en mystisk kraft, med dyp forankring i noen av oldtidens sivilisasjoner. For ikke å snakke om gullets spesielle rolle i alkymi og i bildebruk i religioner, uten at dette er min ekspertise. Besettelsen kan kanskje forklares med at gull er et av få metaller som oldtidsmennesker visste at ikke oksiderte, det vil si som ikke reagerer med oksygengass i luft. Og gull er det eneste metallet som skinner som, nettopp, gull.

For å forklare hvorfor gull har sin uvanlige farge, må vi kombinere kvantemekanikk og Einsteins relativitetsteori, men det er en annen historie.

Så var det diamantene, da. De er små mirakler. De består nemlig av akkurat det samme grunnstoffet som finnes i gråblyantene våre – og i deg, for øvrig – nemlig karbon. Karbon finnes overalt, så det er ikke grunnstoffet i seg selv som gir diamant sin verdi, men hvordan atomene er satt sammen. I blyantens grafitt finnes atomene i lag, mens i diamant er de ordnet i pyramider (eller tetraedre). Du trenger særdeles høyt trykk og høy temperatur for at karbonet skal få dette bindingsforholdet og bli til diamanter. Det er grunnen til at du må grave deg så langt ned i fjellet i Minecraft for å finne dem.


 

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse