09:01 - 07. juli 2020

Hva er «ingenting»?

Er dette et filosofisk spørsmål? En fysiker, en språkviter og en religionshistoriker svarer.

Vi har alle vårt: I klassisk fysikk er «ingenting» synonymt med vakuum, altså fravær av all materie, skriver fysikeren. Danner støvsugere også vakuum ved hjelp av «ingenting»? Foto: Alex Livesey / Getty Images

Vi snakker ofte om ingenting, men er ingenting noe? Eller er ingenting nettopp det at det ikke er noe? Og hvordan kan noe ikke være noe? Det å ikke være noe, er vel noe? Jeg vil derfor gjerne ha svar fra forskere fra ulike felter om hva i alle dager ingenting er.

Hilsen noen


 

Simen Å. Ellingsen, fysiker med spesialisering i fluidmekanikk, NTNU Trondheim

Fantastisk spørsmål! I klassisk fysikk er «ingenting» synonymt med vakuum, altså fravær av all materie. Ute i verdensrommet var det derfor fysisk sett for det meste «ingenting», mente man. I 1909 oppdaget Ernest Rutherford og hans lærlinger at alle faste stoffer for det aller meste også var «ingenting» – de var laget av atomer som består av en knøttliten kjerne med en hundretusendel av atomets diameter, og elektroner som svirrer rundt. Senere kom man til at volumet hvert elektron fyller, er null! Forstå det den som kan. Mange likte ikke «ingenting», og frem til tidlig 1900-tall trodde man tomrom var fylt av et stoff man kalte eteren.

Alt forandret seg da kvantemekanikken kom på 1920-tallet. Konseptet om eteren ble forlatt (av de fleste), og vi fikk «kvantevakuumet» i stedet. Men hva er nå dét, egentlig? Skal kvantemekanisk teori stemme – og det er det enormt gode grunner til å tro – er ikke vakuum ingenting, men et uendelig hav av såkalt virtuelle partikler som oppstår og forsvinner for raskt til at det kan observeres direkte. Men effekten kan observeres fordi disse partiklene har energi, såkalt nullpunktsenergi. I 1948 regnet Hendrik Casimir ut at om en plasserer to metallplater i vakuum, endres nullpunktsenergien litt, slik at platene trekkes mot hverandre med en liten kraft. Denne Casimir-effekten kalles «krafta fra ingenting», og i 1997 ble den målt i laboratoriet ved Yale-universitetet.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Men nullpunktsenergien er en av fysikkens største mysterier. Observasjoner av verdensrommet viser at det må være en slags bakgrunnsenergi som fyller universet, en mørk energi. Nullpunktsenergien er en innlysende kandidat, men prøver en å beregne denne energien, er den absurd stor! Energien til vakuumet inni en lyspære ville tilsvare å koke alle verdens hav. Energi og masse er samme sak, fant Einstein ut, og med en slik energi ville gravitasjonen få universet til å kollapse umiddelbart, noe som åpenbart ikke har skjedd. Det er blitt kalt «fysikkhistoriens verste prediksjon».

Så ingenting er ikke ingenting, men hva det egentlig er? Ingen vet.

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar, Universitetet i Agder

Eit svar på dette kan, som inkje eller ingenting sjølv, vere uendeleg. Like uendeleg som introduksjonsforelesinga til ontologi i ex.phil., eller som ubehaget når ein les hovudpersonen sitt særs mislukka forsøk på å formidle år med forsking omkring det gamaltestamentlege, hebraiske, tehom i Ingrid Winters makeløse mismot frå 2015. Eg har korkje Winters kunnskap eller plassen til å gå i djupna omkring ingenting her, men i religionar er svaret kort fortald fråvær.

Tehom, i den hebraiske bibel eller det gamle testament, er djupna eller avgrunnen som var før Gud skapte verda. Likeins i gresk mytologi er kaos tilstanden før gudane skapte verda og orden. Detaljane, som Winter utforskar, er ulne, men grovt sagt er altså ingenting eit fråvær av gud og (guddommeleg) orden. I variantar av buddhistisk truslære er Nirvana, frelsa, eit inkje – eit opphøyr av eksistens. Ingenting er her då ikkje eit fråvær av gud, men eit fråvær av, og difor frelse frå, liv og liding.

Som alle som har lese ex.phil. forhåpentlegvis har fått med seg, er svaret sjølvsagt ikkje så enkelt. Dersom gud er evig og omnipresent, korleis kan det ha vore tid og rom utan gud? Dersom kaos var tomt, kvar kom impulsen til liv frå, og kva vart det bygd av? Dersom Nirvana er eit fråvær, korleis kan ein kjenne og arbeide mot det? Herom vil dei lærde nok halde fram med å stri ei god stund til, til plage for framtidige ex.phil.-studentar. Så sant faget ikkje ryk i nok ei utdanningsreform som skal gjere akademia meir næringsorientert.

Herom vil dei lærde nok halde fram med å stri ei god stund til, så sant ikkje ex.phil. ryk i nok ei utdanningsreform som skal gjere akademia meir næringsorientert.

Guro Busterud, språkviter, Universitetet i Oslo

Grammatikkens ingenting handler typisk om setninger der ett eller flere ord mangler. Dette kalles ofte ellipse, og vi finner mange setninger med ingenting (eller ellipse, om du vil) i spontan tale. I det som kalles diskursellipser, er det manglende ordet, altså ingenting, gjenkjennbart ut fra diskursen. Slike konstruksjoner finner vi i det jeg liker å kalle postkortsyntaks. I gamle dager, da vi sendte postkort til hverandre, kunne man typisk finne setninger som dette: «Sender en liten hilsen fra Paris. Har sett Eiffeltårnet.» I dag forekommer postkortsyntaks hyppig i SMS og chat. I postkortsyntakssetningene står det ingen ting i setningens subjektsposisjon. Tolkningen er likevel helt forståelig og entydig i den forstand at sender og mottager av kortet sannsynligvis vil tolke setningene på samme måte. Altså vil de tolke setningene som om det står et jeg på subjektsplassen: «Jeg sender en liten hilsen fra Paris. Jeg har sett Eiffeltårnet.» Dersom vi tar ut ett eller flere andre ord fra setningene, blir ikke setningene lenger entydige, og ikke nødvendigvis forståelige eller grammatiske heller: *Jeg sender en liten fra Paris. *Jeg sender en liten hilsen fra. *Jeg har Eiffeltårnet. *Jeg Eiffeltårnet. Setningene er merket med *, noe som i lingvistikkens verden betyr at setningene er ugrammatikalske.

Disse eksemplene viser at det ikke er tilfeldig hvilke ord eller fraser vi kan utelate fra en setning uten at setningen enten vil endre innhold eller bli ugrammatisk. I grammatikken er ellipser kun mulig under visse betingelser. For eksempel må innholdet i ellipsen være kjent ut fra konteksten, og i tillegg fungerer det best i setninger som starter med et subjekt. Eksempelvis kan vi ikke det å kutte ut «jeg» dersom vi starter eksempelsetningen ovenfor med Eiffeltårnet: *Eiffeltårnet har sett. Da må vi ha med subjektet: «Eiffeltårnet har jeg sett.» Interessant nok er det slik at selv om vi i postkortsyntakssetningene ovenfor utelater ord, så er det bare den lydlige eller skriftlige representasjonen som blir til ingenting. Den underliggende syntaksen forblir intakt – altså er det utelatte elementet synlig i vår mentale representasjon av setningen. Ettersom ingenting er mulig kun under visse betingelser, kan vi si at hjernen vår har en grammatikk også for ingenting.

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Les Morgenbladet digitalt i 10 uker for 10 kr. Bli abonnent
Annonse