Kjære forskere, jeg og partneren min krangler hele tiden om noe; hvilken vei skal egentlig toalettpapirenden peke? Skal den peke utover mot oss, eller skal den peke innover, mot veggen? Vi debatterer heftig og blir sure når den andre har hektet toalettpapiret feil vei. Men hvilken vei er riktig? Dere må hjelpe meg få fred hjemme. Og vi vil ikke ha et sånn «det kommer an på»-svar.
Anne Tjønndal, idrettssosiologi, Nord universitet.
For å gi det ultimate svaret på dette spørsmålet er det mange variabler som må med i betraktningen. Hvilken type dorullholder er det snakk om? Hvor lang er avstanden fra toalettet til toalettpapiret? Er avstanden så lang at du risikerer du å falle av skåla dersom papiret peker innover mot veggen?
I mange idretter er rekkevidden på armene avgjørende for gode prestasjoner. To-tre centimeter er ofte forskjellen på seier og tap. På samme måte er armenes rekkevidde også relevant i denne sammenheng: Hvis en av dere har rekkevidde som en volleyballspiller, mens den andre har en klassisk styrkeløfterkropp, skaper det raskt ulike preferanser for hektingen av toalettpapiret.
Hvilken type toalettpapir er det? Er det et luksuriøst trelagspapir med dekorative trykk, eller er det et tynt og stivt papir som kun har havnet i hus fordi nabobarnas fotballag selger det? Hva er viktigst for dere når dere skal hekte på nytt toalettpapir? Er det at toalettpapiret skal se fint ut når gjester er på besøk, eller er det presisjon og effektivitet i hverdagen? Som dere skjønner må jeg ha mye mer informasjon om toalettpapirets vilkår og mening hjemme hos dere før jeg kan gi et endelig svar på hva som er riktig her.
Idrettens konkurranselogikk kan riktignok gi dere en enkel løsning på denne hjemlige konflikten: Det er den som kommer først i mål som vinner, og taperen må leve med konsekvensene. Det er altså den som bytter den tomme dorullen og hekter på nytt toalettpapir som definerer hva som er riktig vei.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorie, Universitetet i Agder.
Takk for spørsmålet og for tiltrua til forskinga med stor F! Men i humaniora har me for lenge sidan mista ei slik tiltru til forsking – noko mange meiner i sin tur har ført til bortfallet av tiltru til humaniora (les: humaniorakrisa). Me er dimed få som søkjer «ultimate svar» lenger.
Eit endeleg svar krev nemleg at der finst ei objektiv sanning. Og, som mellom andre Immanuel Kant skriv, er objektiv sanning, skulle noko slikt eksistere, ikkje mogleg for menneske å nå. Pedagogikk og læringsteori er fullt av studiar som skildrar alt som formar kunnskapsbygginga vår – posisjon, perspektiv, gruppe, samfunn, og så bortetter. Likeins i forsking, som Karl Popper, Bruno Latour og mange andre har peikt på. Til dømes skriv Siri Hustvedt interessant om korleis maskin-analogien som ofte vert brukt for å skildre menneske(kroppen), påverkar korleis me forstår oss sjølve som menneske.
Difor stiller humaniora heller spørsmål som kan belyse kva me forstår som sant, om kva som ligg bak og formar spørsmåla me stiller og kunnskapen me søkjer. Korleis hang dorullen då de vaks opp; korleis opplev de å møte ein rull hengd feil? Kva ord og tema kjem fram i debattane? Korleis påverkar forventingar frå vener og familie korleis dorullen heng hos dykk?
Eg veit ikkje om dette svaret skapar fred i heimen, men, som med mange spørsmål knytte til heimefred, er det «ikkje fullt så enkelt».
Alexander H. Sandtorv, kjemi, Universitetet i Oslo.
Du skal få et kort og et langt svar. Det korte svaret er at tolettpapirenden skal peke ut fra veggen, altså med enden over*rullen. Grunnen er godt motivert og forankret i objektive data: Det er fordi det er sånn jeg vil ha det hjemme hos meg.
Det lange svaret er at denne problemstillingen er en forskningsfront, og svaret er avhengig av hva som er viktig for deg, og hvilken type person du er. Ønsker du å minimere eksponeringen av bakterier, er det bedre å ha enden over rullen, fordi du ikke trenger å lirke de bæsjeskitne hendene dine farlig nær veggen, og kanskje komme borti deler av papiret som ikke er brukt ennå. Er du derimot en estetiker bør enden henge under rullen, fordi det ser ryddigere ut. Ved å skjule den frekke enden av toalettpapiret minner du ikke gjester på alt det skitne som skjer på toalettet hver gang de ser den. Har du en katt eller kanskje et småbarn, er under kanskje det beste valget. Da blir det vanskeligere for dem å få tak i enden og skape kaos på toalettet. Kanskje du bæsjer midt på natten med sløret blikk? Da er det muligens bedre å ha enden over, slik at det er enklere å få tak i den når det er mørkt. Og slik fortsetter det.
At dette er en debatt som foregår mellom deg og partneren din er ikke overraskende – dette spørsmålet plager husholdninger verden over. Spørsmålet eksponerer også undersiden av den demokratiske drømmen. Spørreundersøkelser på emnet viser igjen og igjen at flertallet foretrekker én av de to konfigurasjonene. Dette brukes som bevis på at det faktisk finnes ett endelig svar, og at den andre muligheten er en mindretallsløsning for mennesker uten sans eller samling. Sagt med andre ord, de andre tar feil og er dumme.
Og hva er svaret, hva er det som er den foretrukne løsningen av flertallet i spørreundersøkelser, igjen og igjen?
Ja, nå kan du lure.
* Vi må rydde i nomenklaturen her for å ha en meningsfull debatt. Det finnes to toalettpapir-konfigurasjoner. Disse er enklest å visualisere hvis vi antar at toalettpapiret henger på en vegg (og til alle som sitter klar til å sende e-post – jeg er klar over at dette er en forenkling, men vi må forenkle for å komme i mål). Hvis enden av toalettpapiret henger ut fra veggen, over toalettrullen, kaller vi denne konfigurasjonen «over». Hvis enden av toalettpapiret henger inn mot veggen, kaller vi konfigurasjonen «under».