Den suverene suverenismen

Et Europa i tusen knas, under en tittel i alarmistisk rødt: «Suverenisme!» Slik ser den franske tidsånden ut sommeren 2020, i form av forsiden på et nystartet tidsskrift. Front populaire («Folkefronten») er et initiativ fra kjendisfilosofen Michel Onfray, en av Frankrikes mestselgende intellektuelle, som har fått med seg det han kaller «suverenister fra venstresiden, høyresiden, fra annetsteds og ingen steder». Det er gamle EU-motstandere, gulvester og islamkritikere, det er Didier Raoult, den kontroversielle infeksjonslegen bak Trumps koronakur, det er konservative og venstreradikale. Allerede før tidsskriftet var ute i aviskioskene, hadde det fått massiv medieomtale og over 30 000 abonnenter. Onfray legger ikke skjul på at tidsskriftet er et forsøk på å bygge en ny tverrpolitisk allianse. Målet er at suverenismen skal bli en kraft å regne med i fransk politikk.

«Historien har gitt dem rett». Begrepet suverenitet tilskrives gjerne Jean Bodin, en fransk jurist og filosof som på 1500-tallet skrev om behovet for en sterk og suveren kongemakt i et samfunn ridd av religionskriger og føydalt kaos. Bodins tanker la grunnlaget for en samlet, legitim statsmakt og senere for separate nasjoner. Opprinnelig innebar begrepet altså ikke nødvendigvis folkestyre, bare en samlet makt over et avgrenset territorium.

På 60- og 70-tallet ble begrepet suverenisme vekket til live igjen i det franske språket av uavhengighetskampen i den kanadiske provinsen Quebec. Men først under folkeavstemningen om Maastricht-avtalen i 1992 fant begrepet en sentral plass i den politiske debatten i Frankrike. Traktaten omgjorde EF til EU og knyttet medlemslandene tettere sammen, blant annet med mål om felles valuta. De store partiene på høyre- og venstresiden var for, mens utbrytere fra begge sider fant sammen i et nei til avtalen som de mente «begraver forestillingen om nasjonal suverenitet».