17:39 - 04. juni 2020

Så mange netter, mange fester. Var det ingen som hverken så eller sa noe, spør Lena Lindgren.

Så mange netter, så mange fester. Var det ingen som så eller sa noe, spør Lena Lindgren.

Oslo tinghus, februar. Etter en nesten to dagers lang utspørring – først av kvinnen, deretter av kulturprofilen – løser hendelsesforløpet seg opp. Kulturprofilen benekter at den seksuelle hendelsen kvinnen snakker om, i det hele tatt har funnet sted.

«Hvordan kan du forklare hennes anmeldelse hvis hendelsen ikke har skjedd», spurte statsadvokaten til slutt. Mannen svarte at det kunne oppstå «ubevisste prosesser i forbindelse med en tematikk innad i et miljø».

De «ubevisste prosessene». Det er dem rettssaken mot kulturprofilen i Oslo i stor grad har handlet om. Kvinnenes ubevisste prosesser altså, ikke mannens.

Mannen er tiltalt for ni overgrep, mange av dem sovevoldtekter, og ett tilfelle av seksuell omgang med en femtenåring. Han sier at han er uskyldig og mener kvinnene lider av falske minner. Forsvarsadvokat Elisabeth Myhre kalte inn et ekspertvitne på gruppepsykologi, vitnepsykologi og falske minner for å vise at hukommelsen «ikke er ufeilbarlig, men skapende». Svært forenklet kan forsvaret gjengis slik: Mannen og de fornærmede var liberale folk og gode venner, også i mange år etter de angivelige overgrepene. De festet med alkohol og rusmiddelet MDMA, og ofte sov mange i samme seng. Sexen som har skjedd, har endret karakter i kvinnenes hukommelse etter hvert som de ble eldre, og etter at metoo raste gjennom verden. I tillegg har de snakket sammen, blitt påvirket av hverandre og av mediedekningen. I sum har dette forandret hendelsen, kvinnene «husker» noe som ikke har skjedd. Slik er, for å låne et sitat som falt i retten, «en god venn blitt redefinert til en overgriper».

Påstander om falske minner fremmes stadig oftere i saker om seksuelle overgrep, både i Norge og andre land. Falske minner-teorien var for eksempel også en strategi for forsvarsteamet til Harvey Weinstein. I USA blir teorien også sterkt problematisert. Et voldtektsminne er nettopp ikke lett å manipulere, sier kritiske psykologer – snarere blir kroppslige overgrep lagret som detaljnære og klare minner. De advarer mot at «falske minner» kan bli en ny voldtektsmyte.

Hva er en voldtektsmyte? Ordet ble etablert på 1970-tallet, da forskere kunne tilbakevise forestillingen om «den riktige voldtekten»: om kvinnen som alltid roper høyt om hjelp når hun, edru og påkledd, blir overfalt av en mann som hopper ut av en busk. I dag er bildet korrigert av statistikker: Vi vet at ofre og overgripere som oftest er «vanlige mennesker», som gjerne kjenner hverandre, at de fleste voldtekter skjer innendørs og ofte i forbindelse med en fest.

For ett år siden publiserte Anne Bitsch sin betydningsfulle doktorgrad som viste at voldtektsmyter fremdeles gjør seg gjeldende i norsk rettspraksis. Forfatteren og samfunnsgeografen hadde tilbragt 600 timer i norske rettssaler, og fant klare hierarkier: Ofre for overfallsvoldtekt ble definert som «verdige ofre», mens ofre for festvoldtekt ble sett på som mer suspekte. Dette fører til en forskjellsbehandling av voldtekter – uten hjemmel i loven. En analyse av 176 norske rettsavgjørelser viste at det ble det gitt i gjennomsnitt 30 prosent straffereduksjon hvis en voldtekt ble begått innendørs, 20 prosent hvis det var en festvoldtekt og 18 prosent hvis det var en bekjentskapsvoldtekt. Ingen av disse forholdene skal ha noe å si for vurderingene av skyld, ifølge norsk lov. «Etter alt å dømme utsettes en del voldtektsofre for ulovlig diskriminering», konkluderte Bitsch.

Søvn, rus, årelange vennskap. Rettssaken i Oslo tinghus har mange elementer som kan aktivere voldtektsmyter. Hvis dommeren finner kulturprofilen skyldig, blir også straffeutmålingen i seg selv interessant.

Er falske minner en ny voldtektsmyte? Jeg står faglig ikke i posisjon til å påstå det. Det finnes en rekke seriøse studier som viser at fenomenet finnes. Men et spørsmål jeg finner interessant, og underbelyst i antatte overgrepssaker, er hvordan slike fenomener gjør seg gjeldende på den motsatte siden. Hvis overgrepssaker stadig oftere skal «psykologiseres» i retten, bør vel bildet omfatte begge parter? Spurt annerledes: En overgrepstiltalt kan vel også ha «ubevisste prosesser»? Og en «skapende hukommelse»?

For eksempel: Rettssaken i Oslo tinghus illustrerer et fenomen som er godt understøttet av forskning, nemlig at det kan ta lang tid før et offer erkjenner at det hun var utsatt for faktisk var en voldtekt. Den overgrepsutsatte forhandler ofte med seg selv – ordet voldtekt kan true egen selvforståelse. Flere av kvinnene satte ord på dette under rettssaken: «Jeg visste det var galt, men orket ikke forholde meg til det», «å være et offer var noe jeg ikke klarte å identifisere meg med på den tiden».

Hva med overgriperen? Går også overgriperen inn i en forhandling med seg selv om ordet voldtekt, for å redde sin egen selvforståelse? Produserer en overgriper tankefeil på linje med «falske minner»: omskaper en hendelse i et positivt lys?

Man kan være overgrepsutsatt «uten å vite det». Men kan man være overgriper «uten å vite det»?

Til høsten disputerer kriminolog Anja Emilie Kruse med en doktoravhandling om selvforståelse og overgrepsforståelse hos menn som er dømt for overgrep. Det er ganske vanlig at de som dømmes, opplever et slags sjokk, sier hun til Morgenbladet. Det er så å si ingen som ønsker å se seg selv som overgriper. Kruse har også fulgt deler av rettssaken som forsker. Hun vil ikke kommentere skyldspørsmålet før dommen foreligger, men peker på at det sosiale miljøet spiller en rolle for hva som oppleves som innafor å gjøre mot andre, og for hva man kan slippe unna med – for eksempel hvilke holdninger til seksuelt samtykke som råder. «Noe interessant med miljøet som skildres i denne saken», sier Kruse, «er hvordan det virker som om grenseoverskridelser er blitt ansett som en kapital, som et poeng i seg selv. Da kan man jo spørre seg om det har bidratt til at det tok så lang tid før miljøet tok oppgjør med det som pågikk, før konfrontasjonene fikk fotfeste.» Kruse sier at kulturelle forklaringer på overgrepsadferd ikke fritar enkeltindivider for ansvar, hverken juridisk eller moralsk. «Men det kan gjøre slike saker lettere å forstå – særlig tausheten som ofte råder i lang tid før noen anmeldes. Samtidig kan kulturforklaringer aldri forklare alt, for de færreste begår overgrep selv om miljøet de ferdes i, kan legge til rette for det», sier hun.

Ja, så mange netter, så mange fester – var det ingen som så eller sa noe?

Det er ikke bare offer og overgriper som forhandler vekk overgrep for å opprettholde sin selvforståelse. Hele miljøer, kulturer gjør det samme. De «forsvarer seg» mot ubehagelige sannheter, normaliserer for å beholde en forestilling om suverenitet og samhold.

Rettssaken i sal 207

Mannen som er blitt omtalt som en norsk kulturprofil er tiltalt for overtredelse av følgende punkt i straffeloven:

(1902) § 192 annet ledd bokstav a, jf. første ledd bokstav b

For å ha hatt seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen, og den seksuelle omgangen var samleie.

(1902) § 192 første ledd bokstav b

For å ha hatt seksuell omgang med noen som var bevisstløs eller av andre grunner var ute av stand til å motsette seg handlingen.

(1902) § 196 første ledd

For å ha hatt seksuell omgang med barn under 16 år.

Mannen nekter straffskyld på alle punktene.

Det er totalt ni fornærmede i saken.

Da Morgenbladet snakket med kilder fra miljøet før rettssaken startet, ga en kilde denne beskrivelsen av kulturen: « … overskridelse var nærmest et ideal i seg selv: estetisk, litterært, og når det kom til festing – en positiv overskridelse i det seksuelle og i rus.» (Morgenbladet, 27. februar.)

Det kan virke som et paradoks at miljøer som setter sin prestisje i å være intellektuelt progressive, ikke bare normaliserer, men romantiserer overgrepstilstander. Men historien er full av slike eksempler. Edie Sedgwick ble tidlig i tyveårene «the factory girl» i Andy Warhols Factory. Fotograf Lee Miller ble dyrket for sin «overskridelse» av surrealistene på 1930-tallet. Begge ble seksuelt misbrukt i barndommen, og miljøet rundt dem forvekslet frigjorthet og overgrep på en måte som hadde konsekvenser for deres psykiske helse. I den interessante boken Klubben (2019), om svenskenes kulturprofil Jean-Claude Arnault, intervjuer Matilda Gustavsson miljøet rundt Forum – kulturkjelleren Arnault drev sammen med sin kone, poeten Katarina Frostenson. Klubben viser hvordan Arnaults væremåte støttes opp av strukturer rundt ham. «Villighet» inngikk i et kunstnerisk belønningssystem, seksuell kapital ga kulturell kapital. Forum hadde en «elitisme som var sexy», som en kilde formulerte det. I Klubben snakker kilder ærlig om hvordan de opprettholdt kulturen fordi de selv tjente på den. Noen setter overgrepene i en gråsone: «Man er en hore, men på en finkulturell måte.» Eller de forteller om dobbelthet, hvordan de føler seg som en del av overgrepet: «Ingen andre kan voldta en så grundig som man kan voldta seg selv.»

Det kan handle om sympatiske sider ved en kultur: store doser livsbegjær, bohemsk åpenhet, for mye tillit – som noen så utnytter til sin egen tilfredsstillelse. Arnault soner nå som kjent en dom på to år og seks måneder i fengsel for voldtekt.

«Ubevisste prosesser» – de finnes over hele linjen i saken mot kulturprofilen i Oslo. Sovevoldtekt kom inn i straffelovens voldtektsparagraf allerede i år 2000. Miljøet som skildres i retten, oppfattet seg selv som et liberalt, moderne fyrtårn. Men deler av det lå tiår bak jussen i sin i forståelse av hva voldtekt er.

Rettssaken handler ikke om å «få tatt» kulturprofilen og å få hengt ut et enkeltmenneske. Den handler om en strukturell endring: å gjøre ubevisste prosesser mer bevisste. I et slikt lys vil dommen slik skrive mentalitetshistorie, uansett utfall.

Dom i saken mot kulturprofilen ventes medio juni.

 

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse