KrF tar hevd på begrepet «sorteringssamfunnet». Bra for partiet, men dårlig for samfunnet, skriver Aslak Bonde.

KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad var preget av stundens alvor, men han virket slett ikke knust tirsdag kveld – etter at et overraskende stort stortingsflertall hadde liberalisert bioteknologiloven. Kampen for «likeverdssamfunnet» blir nå, etter hans mening, enda viktigere. Denne tirsdagen så velgerne, igjen ifølge Ropstad, at alle de andre partiene – kanskje med unntak av Senterpartiet – åpner opp for et «sorteringssamfunn».

Ingen i Kristelig Folkeparti sier det rett ut, men det er ganske sikkert noen partistrateger som tenker at det slett ikke var så ille å tape alle slag i Stortinget denne uken. Nå blir det lettere for partiet å tegne et tydeligere bilde både av seg selv og av motkreftene. Kampen står for og imot «sorteringssamfunnet», slik den i mange tiår tidligere sto mellom tilhengerne og motstanderne av fri abort.

Kristelig Folkeparti valgte i en kort periode på starten av 1980-tallet å si nei til å være med i regjeringer som administrerte den nye abortloven. Meningen var å understreke at det er noen politiske spørsmål det ikke er mulig å kompromisse om. Strategien holdt i to år, deretter innså KrF at slaget var tapt og nøyde seg med å fremme grunnlovsforslag mot abort som alle visste ville bli nedstemt. Partiet gjorde det likevel – for å minne velgerne om at det var et parti som fortsatt ikke hadde gitt opp den ubetingede kampen for det ufødte liv.