00:05 - 15. mai 2020

I år er det greit å skulke 17. mai, skriver Marit K. Slotnæs.

I år er det greit å skulke 17. mai, skriver Marit K. Slotnæs

Er det lov å juble over et historisk friminutt? Endelig kan familien dra til skogs på 17. mai uten å føle at vi skulker. Foto: Espen Bratlie / Samfoto / NTB scanpix

Hva gjør dere på 17. mai? Spørsmålet har omtrent samme status som spørsmål om julaften. Det man gjør på julaften og 17. mai, speiler sosial tilhørighet. Måten man feirer nasjonaldagen på, sier en hel del om hvem man er og hvordan man ønsker å bli sett, som nasjon og som familie. For første gang siden krigen er det norske barnetoget avlyst. Kongefamilien skal ikke stå i timesvis på slottsbalkongen og vinke. Klokken 13 er nasjonen innkalt til felles avsynging av nasjonalsangen – hver for oss, inntil 20 personer samlet med én meters mellomrom – og NRK har som vanlig sending hele dagen for dem som uansett ikke kommer seg ut. Men for friske voksne med barn i skolealder: Er det lov å juble over et historisk friminutt? Endelig kan familien dra til skogs på 17. mai uten å føle at vi skulker. 

Nasjonaldagen kan være en passende anledning til å oppsummere status i dugnaden vi alle ble kastet inn i fredag 13. mars. Hver uke siden skolene stengte og foreldrene ble låst til hjemmekontor og hjemmeskole, har vært forskjellig, til tross for at dagene har gått i ett, og at tiden på mange måter har stått stille.

Noe av trøsten, i de første ukene før påske, var at vi i alle fall gjorde det bedre enn Sverige. Forskjellen mellom Camilla Stoltenbergs formidling av usikkerhet og hennes svenske motpart Anders Tegnells skråsikkerhet, var i starten påfallende. Norge og Sverige valgte motsatte politiske strategier. Norske myndigheter satset på tvang og likhet for loven, i Sverige stolte man på befolkningens frivillige innordning under den faglige autoriteten. Helserådene i de to landene har hele tiden vært ganske like. 

Annonse