11:01 - 13. mai 2020

Hva er kjærlighet?

En kjemiker, en arkeolog og en innovasjonsforsker svarer på et av livets store spørsmål.

Kjærlighet: Noe mer enn nevrotransmittere som henger seg fast i reseptorer? Foto: Philip Jones Griffiths / Magnum Photos / NTB scanpix.

I New Scientist leste jeg en omtale av boken «Love is the Drug», og om hvordan piller kan påvirke kjærlighetslivet vårt. Det fikk meg til å tenke på et av livets store spørsmål: Hva er kjærlighet? Kjærlig hilsen Fnill

Alexander H. Sandtorv, førsteamanuensis i kjemi, Universitetet i Oslo

Et intenst rush, et sug i magen, en erotisk gnist, og følelsen av at lynet slår ned. Kjærlighet er hendelser som følger av store og målbare biokjemiske endringer i hjernen. Hjernens kjemi er innfløkt og mangesidig, men en rekke stoffer kalt nevrotransmittere spiller en stor rolle i hvordan vi føler oss og ikke minst hvordan vi har det. Dopamin er et eksempel. Dopamin et naturlig russtoff som gir oss intens følelse av velbehag. Det er ingen overraskelse at i tidlige faser av forelskelse kan dopamin bade hjernen i morfinaktig gledesrus. Kjærlighet kan derfor være narkotisk, og avhengighetsdannende.

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål – og ikke minst svar – finner du her.

Men kjærlighet er ikke statisk – som månen følger den faser, og trekker og endrer på kroppens naturlige, kjemiske væsker som flo og fjære. I mer moden kjærlighet som har vart over lengre tid, ser vi at dopaminnivået normaliserer seg, og mengden av en annen nevrotransmitter, oksytocin, øker. Dette stoffet er kjent for å sementere bånd mellom mennesker, og frigjøres for eksempel når mor ammer sitt nyfødte barn. Freud har sikkert sagt noe om den sammenhengen før.

Og nå skal jeg si noe dypt kontroversielt, noe som vil lede til en kaskade av protesterende e-poster fra mine kollegaer og realister i det langstrakte land. Jeg tror at kjærlighet er mer enn nevrotransmittere som henger seg fast i reseptorer.

Første gangen jeg elsket, var det en hendelse som endret livet mitt for alltid, som traff meg som et jordskjelv som målte 8 på Richters skala. Jeg føler fortsatt etterdønningene. Jeg ble endret i kjærligheten, og kom ut av den som et annet menneske. Denne persondefinerende hendelsen kan godt være knyttet til at nivåer av nevrotransmittere steg i været, men det som kom etterpå, er ikke fullt like enkelt å kvantifisere.

Marianne Hem Eriksen, førsteamanuensis i arkeologi, Universitetet i Oslo

«Kyss meg», står på en kjent runepinne fra middelalderens Bergen. En annen inneholder en pikant innrømmelse: «Jeg elsker den mannens kone så høyt at ilden tykkes meg kald! Og jeg er den kvinnens elsker.» En frekkere variant: «Ingeborg elsket med meg da jeg var i Stavanger.»

Er kjærlighet universelt for alle mennesker på tvers av tid og rom? De siste tyve årene har arkeologer begynt å interessere seg mer for følelser i fortiden. Selv om vi sjelden har så direkte vitnesbyrd om følelser som runepinnene, vet vi jo at mennesker i fortiden også var emosjonelle vesener. De må jo også ha sørget over å miste noen i døden, over å gravlegge sine barn – eller må de det? Hvordan kan vi forstå følelser i en svunnen tid?

Mennesket er i stand til det verste og det beste: Vi kan utføre folkemord, vi kan ofre vårt eget for å redde andres liv. Når vi nå står overfor en krise av ukjent størrelse, må vi finne det beste i oss selv og i hverandre.

Marte C.W. Solheim, førsteamanuensis og leiar av senter for innovasjonsforsking, Universitetet i Stavanger

«Kva er kjærleik», song Haddaway gjennom delar av oppveksten min på 90-talet. Haddaway hadde eit poeng. Han understreka kor vanskeleg det er å definere spesifikt kva kjærleik er, gitt at det (kan) romme so mykje, og det kan bety ulikt for ulike menneske, og i ulike situasjonar. Det er også ulike måtar å uttrykke kjærleik på, og ein høyrer gjerne om at det eksisterer ulike kjærleiksspråk. Kjærleik og det å uttrykke kjærleik er ikkje berre viktig for menneske personleg og i privatlivet, men det er òg viktig i arbeidslivets sfære.

Emosjonell intelligens og relasjonell leiarstil peikar på viktigheita av at kollega vert sett og verdsett, og at akkurat det dannar viktige byggesteinar for eit godt arbeidsmiljø. Dette heng tett saman med kjærleik: Det er knytt til korleis ein behandlar kollega, korleis organisasjonskulturen er, korleis inkludering og ekskludering går føre seg i arbeidsmiljøet. Kjærleik i arbeidslivet kan romme mykje, til dømes gjennom medvitne, transparente og rettferdige rekrutteringsprosessar, korleis ein ser og møter kollega, korleis ein speler kvarandre gode, korleis ein skapar gode moglegheitsrom for inkludering, gjennom å skape gode gruppedynamikkar og bygger bruer over inn- og utgrupper. Kjærleik i arbeidslivet handlar om å skape tilhøyrsle og tryggleik og ein inkluderande kultur slik at dei tilsette kan kome på jobb med «heile seg».

Kjærleik i arbeidslivet kan òg handle om dei små tinga, som kan bety mykje i ein travel kvardag: til dømes å ikkje ta siste kaffislanten utan å setje på ei ny kanne, og å sei god morgon når du møter på kollega om morgonen. Kjærleik i arbeidslivet botnar ned i tryggleik og tilhøyrsle.


Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse