00:05 - 15. mai 2020

Fremtiden til det internasjonale strafferettsprosjektet står på spill

 Løsningen er kanskje å finne i et klassisk verk om det norske etterkrigsoppgjøret.

Nasjonalt vs. internasjonalt: En bok fra 1979 fremhever at det finnes nasjonale modeller for måten man kan straffeforfølge krigsforbrytelser på, skriver Sofie Høgestøl. Bildet er fra rettssaken mot Reidar Haaland (1919-1945), den første nordmannen som ble henrettet i det norske landssvikoppgjøret etter andre verdenskrig. Foto: Ha.H. / NTB scanpix

Forskningsfronten tar som regel sikte på gi leserne innblikk i ny forskning. I lys av 75-årsjubileet for frigjøringsdagen, benytter jeg imidlertid anledningen til å løfte frem en dagsaktuell klassiker. Det vanskelige oppgjøret av Johs. Andenæs fra 1979 – som nå ligger åpent tilgjengelig på Nasjonalbibliotekets nettsider – gir en fremragende fremstilling av det norske rettsoppgjøret etter andre verdenskrig. Boken er ikke bare av historisk interesse, den skildrer også et type rettsoppgjør som kan bli viktigere fremover.

Jeg har lest Andenæs’ bok før, men plukket den opp igjen etter at jeg ble bedt om å skrive en artikkel om Norges erfaringer med å straffeforfølge krigsforbrytelser nasjonalt. Der Norge har relativt lite å vise til i form av krigsforbryterrettssaker i nyere tid, var det norske etterkrigsoppgjøret omfattende. Andenæs viser til at norsk politi etterforsket hele 92 000 saker etter okkupasjonen, hvorav 46 000 personer ble idømt en form for straff (s. 187).

Det at det er snakk om et så betydelig antall saker vil kanskje overraske et yngre publikum. Når man ser på den strafferettslige arven etter andre verdenskrig i dag, fokuserer man gjerne på det internasjonale rettsoppgjøret ved Nürnberg, mot lederne av Nazi Tyskland. Selv om Nürnbergprosessen unektelig markerte det store gjennombruddet for internasjonal strafferett, var det kun 24 menn som ble stilt for retten ved denne domstolen i 1945. De nasjonale rettsoppgjørene besto derimot av flere tusen saker.

Annonse