00:05 - 29. mai 2020

Dødeligheten som skremte en verden

Tallet fra WHO var riktig – men likevel helt feil.

Ble misforstått: Få fikk med seg noen svært viktige nyanser da i WHO-leder Tedros Adhanom Ghebreyesus la frem tall i mars. Foto: Stefan Wermuth / Bloomberg / Getty Images 

Husker du at Verdens helseorganisasjon (WHO) i starten av mars advarte om at koronaviruset hadde en dødelighet på hele 3,4 prosent? Tallet ble offentliggjort av generalsekretær Tedros Adhanom Ghebreyesus selv under en pressekonferanse i Genève, og spredte seg som et virus i verdenspressen. Estimatet lå langt over selv dødeligheten under spanskesyken, og kom på et tidspunkt da viruset var i ferd med å bli en pandemi. Skrekkscenarioene om millioner av døde virket plutselig langt mer reelle.

Her er noe du kanskje ikke har fått med deg: Ghebreyesus sa aldri at dødeligheten var på 3,4 prosent.

– Jeg ble skikkelig opprørt da den uttalelsen kom ut, så jeg tok kontakt med kolleger i WHO. Men de sa at de ikke hadde sagt at dette var en case fatality rate, de hadde sagt at det var antall døde, delt på antallet kjente infeksjoner, forteller Harvard-epidemiolog Marc Lipsitch.

Ser du forskjellen? Det gjorde ikke Lipsitch heller.

– Og jeg har arbeidet i dette feltet i 20 år. Det var mange som ikke fikk det med seg, men WHO trodde de kommuniserte tydelig, sier epidemiologen oppgitt.

Implisitt i måten WHO ordla seg på, ligger et hint om at 3,4-tallet var et veldig foreløpig estimat: antall døde, delt på antall kjente, til da. Rene rådata, med andre ord, men få eller ingen fikk med seg nyansen. Senere studier har antydet langt lavere dødelighet, kanskje et sted mellom 0,5 og 1,2 prosent, (veldig) avhengig av hvem du spør.

I en vanlig forskningshverdag er tidlige estimater og rådata ofte et gode. Man viser frem et veldig foreløpig anslag, får innspill på det, finner nye data, og med tiden justeres tallet mot noe som kan kalles sant. Nå kan imidlertid slike estimater og hypoteser bli hørt verden over, og bli gjenstand for diskusjon – og politikkutforming – i miljøer uten samme forutsetning for å fange opp de implisitte begrensningene som forskerne tar for gitt.

Det er ikke helt comme il faut å spekulere for mye på bakgrunn av foreløpige tall i forskningsverdenen. Men når offentligheten er publikum, er man helt nødt, mener Lipsitch

– Offentlige helseorganisasjoner kan ikke bare slippe rådata. De må si «her er det vi vet. Her er det vi tror er sant, basert på det vi vet. Og her er det vi må gjøre for å finne det svaret», sier han.

– Jeg mener det er virkelig viktig å spekulere nok.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 20 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse