Han og «Armani»-demokratene» endret Norge for godt

«Hva har de gjort med huset vi bygde?» sa Håkon Lie. Det var høsten 2001. Arbeiderpartiet hadde akkurat gjort sitt dårligste valg siden mellomkrigstiden, med 24,3 prosents oppslutning. Partiets regjeringsmakt var tapt og Håkon Lie, partisekretæren fra Aps glansdager i etterkrigstiden, fortvilte. Til forfatteren og partikollegaen Jostein Moen trakk han særlig frem to ting som plaget ham: delprivatiseringen av Statoil, som Ap hadde fått gjennom i Stortinget samme vår, og all oppslutningen som var tapt på samme tid.

I ettertid er dette blitt stående som historien om Jens Stoltenbergs første regjering. De som tok makten 17. mars 2000, privatiserte og reformerte langt utenfor partikameratenes komfortsone og tapte valget så det sang halvannet år senere.

Men ser man nærmere etter, oppdager man også noe mer: Historien om en regjering som med viten og vilje og stort hastverk formet Norge de 20 årene som fulgte. Sykehusene og universitetene, domstolene og Statoil, Folkehelseinstituttet, Mattilsynet, og reglene for å bestemme boligrenten og oljepengebruk – ingenting var som før da Stoltenberg I gikk av høsten 2001, etter bare 19 måneder ved makten. Når høyrøstede stemmer under koronakrisen vil statliggjøre Norsk Medisinaldepot, er det Stoltenberg I som har ansvar for at organet i 2001 ble solgt til det tyske private selskapet Clesio AG. Bunadsgeriljaen som i dag kjemper mot nedleggelse av lokalsykehus og fødeavdelinger, klimaaktivister som krever at Equinor tar mer ansvar og professorer ved Universitetet i Oslo som gjerne vil få fortsette å velge rektoren sin selv: Alle kjemper de mot reformer som ble startet under Stoltenberg I-regjeringen.