Den største reformen av dem alle

Pensjonsreformen var Stoltenberg I-regjeringens kanskje viktigste prosjekt – og et usannsynlig mirakel av politisk statsmannskunst. – Det er nesten litt rørende, sier Jon Hippe, som har studert hvordan den ble til.

Var du samfunnsøkonom mot slutten av forrige århundre, var du antagelig bevisst et problem som, om du bare sa det rett ut under søndagsmiddagen, kunne få den eldre garde til brått å legge ned bestikket og stanse tyggingen med en forulempet grimase. Mange av dagens unge og klimabevisste middagsgjester kan kjenne seg igjen i den vantro følelsen: Ville det vært bedre for regnestykket om jeg bare forsvant? Da, som nå, var svaret like åpenbart som det var uvelkomment: Ja.

Det gikk for godt her i Norge ved inngangen til 2000-tallet, folk hadde begynt å leve for lenge. Et langt og godt liv er selvsagt fint å ha, men ikke like bra for statsbudsjettet. I hvert fall ikke slik pensjonssystemet vårt var innrettet før pensjonsreformen av 1. januar 2011, satt i gang av Stoltenberg I-regjeringen et tiår tidligere. Det ble stadig flere pensjonister, og de skulle være det stadig lenger. Samtidig ble det født færre og færre skattebetalere.

– Alle var enige i denne diagnosen, sier tidligere Fafo-leder Jon Hippe, i dag direktør for offentlig pensjon i Storebrand.

Bestill Morgenbladet nå - få 50% rabatt! Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, eksklusive nettsaker, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler. Bestill her