00:00 - 03. april 2020

Den største reformen av dem alle

Pensjonsreformen var Stoltenberg I-regjeringens kanskje viktigste prosjekt – og et usannsynlig mirakel av politisk statsmannskunst. – Det er nesten litt rørende, sier Jon Hippe, som har studert hvordan den ble til.

Haikjeften: Pensjonskommisjonens leder Sigbjørn Johnsen brukte den berømmelige Haikjeften for å vise hva han mente. En stor, stygg graf som viste gapet mellom fremtidens oljeinntekter og fremtidens utgifter til pensjon (den siste gikk opp, den første gikk ned). Kjeften måtte enten fylles med høyere skatt eller med mer arbeid og mindre pensjon, forklarte Johnsen. Foto: Helge Skodvin

Var du samfunnsøkonom mot slutten av forrige århundre, var du antagelig bevisst et problem som, om du bare sa det rett ut under søndagsmiddagen, kunne få den eldre garde til brått å legge ned bestikket og stanse tyggingen med en forulempet grimase. Mange av dagens unge og klimabevisste middagsgjester kan kjenne seg igjen i den vantro følelsen: Ville det vært bedre for regnestykket om jeg bare forsvant? Da, som nå, var svaret like åpenbart som det var uvelkomment: Ja.

Det gikk for godt her i Norge ved inngangen til 2000-tallet, folk hadde begynt å leve for lenge. Et langt og godt liv er selvsagt fint å ha, men ikke like bra for statsbudsjettet. I hvert fall ikke slik pensjonssystemet vårt var innrettet før pensjonsreformen av 1. januar 2011, satt i gang av Stoltenberg I-regjeringen et tiår tidligere. Det ble stadig flere pensjonister, og de skulle være det stadig lenger. Samtidig ble det født færre og færre skattebetalere.

– Alle var enige i denne diagnosen, sier tidligere Fafo-leder Jon Hippe, i dag direktør for offentlig pensjon i Storebrand.

Annonse