00:00 - 03. april 2020

Burde vi sett høyredreiningen på klærne, spør Morgenbladets estetiker Ragnhild Brochmann.

Burde vi sett høyredreiningen på klærne, spør Ragnhild Brochmann.

Men se på dem, da: Hvorfor se strømlinjeformet ut når man kan komme som man er? Bildet er tatt etter Stoltenberg I-regjeringens første statsråd, 17. mars 2000. Stoltenberg selv hadde fylt 41 år dagen før, men det hjalp ikke: Han er til dags dato Norges yngste statsminister. Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB scanpix

Tidsbilde, 17. mars 2000: Stoltenbergs første regjering står på geledd utenfor Slottet. I fortroppen, fra venstre: Finansminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (jovialt smilende) kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad (flirfull!), forsvarsminister Bjørn Tore Godal (fast), utenriksminister Thorbjørn Jagland (strålende!), næringsminister Grete Knudsen (glad!), miljøvernminister Siri Bjerke (beskjeden) og arbeids- og administrasjonsminister Jørgen Kosmo (godlynt!). Og midt blant dem, til venstre for Thorbjørn Jagland: gullgutten. Jens. Jens Stoltenberg. Med hendene foldet og et stolt oppadrettet blikk. Fro som en far som akkurat har fått sin første sønn, stadig skulder ved skulder med sin nye utenriksminister, for evig forent i et revnende varmt smil og en felles front mot en strålende fremtid begge opplagt kan se.

Det er noe eget med etter-første-statsråd-bilder, selv nå som det har gått sport i dem. De lykkelige omstendighetene gir selv ukarismatiske politikere inntagende smileposer under øynene. Latter i blikket. Spring i steget. Rose i knapphullet.

Likevel er det noe eget med dette. Like håpefullt som nyttårsraketter, partybriller i sølv og alt som var begynnelsen på 2000-tallet, tusenåret som skulle gi oss mer av alt som var bra: kulere mobiltelefoner, flere indierockeband, mer balsamico på salaten og en regjering full av snille folk som visste hva et sosialdemokrati var – på ordentlig! Det skulle bli bedre skole, mer samhold og en moderne stat med overskudd til alle. Ingen kunne ane at denne lystige gjengen med viten og vilje var i ferd med å sy fast en grå, humørløs skygge kalt new public management på tuppen av sokkelesten.

Annonse

«Høsten 1993 så den nyslåtte sjefredaktør og aviseier Truls Lie og en liten håndfull medarbeidere den første utgaven av den gjenoppstandne kultur- og kommentaravisen Morgenbladet…»