13:14 - 19. mars 2020

Roma, lukket by

De tomme torgene i Italias hovedstad kan varsle om en tragedie som ennå ikke har funnet sted, skriver Simen Ekern. 

En lukket by: I karantene er Roma blitt et mareritt forkledd som en vakker drøm, skriver Simen Ekern. Den vanligvis livlige plassen Piazza del Popolo ligger nå øde. Foto: Nadia Shira Cohen / The New York Times / NTB Scanpix

I slutten av februar fløy jeg fra Roma, der jeg bor, for å holde noen foredrag i Norge. På flyet hadde jeg med en liten flaske desinfiserende gelé som jeg hadde kjøpt på flyplassen. Inne i byen var sånt allerede utsolgt de fleste steder, for også i Italias hovedstad hadde man begynt å snakke om dette nye viruset som hadde dukket opp. Et par kinesiske turister hadde testet positivt, visstnok. Og nord i landet, i Lombardia, hadde myndighetene påvist lokal spredning for en uke siden. Elleve små kommuner i nord var avstengt på grunn av koronaviruset, men det var ingen grunn til å overdrive bekymringen. På en pressekonferanse dagen før jeg dro til Oslo, presenterte Italias utenriksminister et faktaark i et rom fullt av utenlandske journalister. Vi satt tett i tett og humret litt hvis noen hostet. «7904 kommuner er åpne for turister», sto det på ministerens ark. «0,05 prosent av Italia er stengt», men i resten av landet går livet sin vante gang, var budskapet.

På flyet hadde jeg med fjorårets Robert Harris-thriller, en bok med en spennende baksidetekst i store typer: «Alle sivilisasjoner tror de er usårbare. Historien advarer oss om at ingen av dem er det.» Jeg knipset et bilde av teksten sammen med flasken med desinfiserende middel. Den gangen, for veldig lenge siden, så det ut som en litt makaber, voldsomt overdrevet spøk.

Fjorten dager senere fløy jeg tilbake fra Gardermoen til Italia, etter en søvnløs natt med hektisk billettsøking på nettet. Noen uker kunne jeg jo ha blitt værende i Oslo, men med ett så tidshorisonten annerledes ut. Ville det vare i fire uker? Fire måneder? Erna Solberg hadde varslet at Norges grenser skulle stenges dagen etter. Akkurat da var det vanskelig å vite hva det egentlig betydde, men Heimevernet var allerede på plass i ankomsthallen, så det virket nødvendig å gripe sjansen før dørene smalt igjen.

Annonse