00:00 - 13. mars 2020

Koronaviruset smitter også vår kulturelle synsnerve, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

Koronaviruset smitter også vår kulturelle synsnerve, skriver Bjarne Riiser Gundersen.

På Twitter skrev en bekymret mann om hvordan billettkontrolløren tok på reisekortet hans, og lurte på hvor mange andre kort han hadde berørt på samme måte. Helvete er virkelig de andre.

Nå mot slutten av vinteren, når immunforsvaret er på sitt mest tynnslitte og bunnskrapte, pleier synet på mine nærmeste familiemedlemmer å gjennomgå en endring. De går fra å være objekter for uforbeholden kjærlighet til først og fremst å bli potensielle smittekilder. Nå handler det bare om å sno seg unna, slippe vekk – fra influensa, omgangssyke, forkjølelse, alt det som svever i lufta rundt oss og lever i kroppsvæskene vi sender i hverandres retning.

Denne uken fikk følelsen en ny omdreining, en ekstra intensitet. Selve den kulturelle synsnerven var infisert og endret måten jeg så på omverdenen på. Virker han ikke litt pjusk, han fyren i kassa? Er det ikke noe sjabert og hanglete over kokken i kantina? 

På T-banen til jobb ble det mer glissent for hver dag som gikk, men vi var fortsatt mange nok til at rumpene og ryggene kom tett inntil hverandre, jeg kunne kjenne varmen fra medpassasjerene mine gjennom lufta. Vanligvis pleier jeg å finne trøst i denne forsamlingen, en følelse av samfunn og tilhørighet. Nå kikket vi stjålent på hverandre bak tjukke skjerf og høye halser, med en ny årvåkenhet i blikket, noe som lignet mistenksomhet.

Annonse