Annonse
00:00 - 20. mars 2020

Ingen radikale bestemmelser!

Medisinaldirektøren ville stenge Norge, men stadsfysikus Gotfred Bentzen strittet imot. Også under spanskesyken sto faglige råd og politiske beslutninger mot hverandre.

Morgenbladet, 5. november 1918.
Annonse

Flere leger er nevnt som inspirasjon til Ibsens doktor Stockmann, legen som i En folkefiende trosset byens økonomiske interesser og varslet om at vannet i «sunnhetsbadet» – som byen levde av – var forgiftet. På hvilket grunnlag skal bestemmelser fattes, og dermed: Hvem skal bestemme? Det er stiloppgaven Ibsen valgte, og konklusjonen ble at Stockmann er helten. «Den sterkeste mann i verden, det er han som står mest alene.»

I Morgenbladet 5. november 1918, da spanskesyken herjet på sitt mest grassate, var det doktor Gotfred Bentzen som sto mest alene. Og da som forkjemperen ikke for, men mot drastiske tiltak. Som stadsfysikus i Christiania, altså kommuneoverlege i Oslo, satte Bentzen sin stilling inn på at hans eget faglige standpunkt måtte være bestemmende.

Det handlet da, den første høsten under spanskesyken, om stengning av skoler, kirker, teatre, kinematografer, varieteer og andre forlystelsessteder. «En merkelig beslutning», skrev høyesterettsadvokat Andreas Egeberg Ottesen fortørnet fra Bestum. Han siktet til et møte i sunnhetskommisjonen, datidens kommunale helsestyre, i oktober, der Bentzen hadde overbevist politikere og fagfolk om at stengning ikke ville begrense epidemien. «Den spanske herjer nu ganske slemt omkring i hjemmene ­– og Sundhedskommissionen vilde tilsidesætte sin pligt om den ikke øyeblikkelig stænger alle forlystelsesetablissementer», skrev advokat Ottesen. Han kunne forstå at man ventet i det lengste med å stenge skolene, men ikke at forlystelsesstedene holdt det gående: «Det var ingen ulykke om der nu gik en uke – uten at folk hadde anledning til at more sig.»

Annonse