Forskning

«Hvorfor er vi splittet i synet på barna med IS-tilknytning?»

En religionshistoriker, en jurist og en kjemiker svarer.

---

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

---

Kjære forskere. Hvorfor er nordmenn så delt i synet på om vi bør hente hjem de såkalte IS-barna?
Hilsen delt

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar

Dette spørsmålet er både vanskeleg og komplekst. Ein kan starte med framandfrykt og konspirasjonsteoriar om Eurabia. Ein kan drøfte ansvar, straff, anger og tilgjeving. Ein kan snakke om solidaritet, familie, arv og menneskerettar. I ein kommentar her i Morgenbladet ei tid tilbake skildrar Asle Toje nettopp denne lapskausen av prinsipp og verdiar, og kritiserer Erna Solberg og andre for skjære over all kompleksiteten i denne saka med vage og uavklarte argument om moral.

Medan eg las kommentaren, innsåg eg plutseleg at eg var samd med han. Ei mindre identitetskrise følgde. Er det dette som skjer når ein får fast jobb og eigedom? Er eg blitt middelaldrande? Og medan tankane krinsa seg stadig nærare meg sjølv og mitt eige ego, slo det meg at det er nettopp det som skjer med alle andre òg i denne saka. Folkesplittinga handlar ikkje om arv eller straff, eller IS-born, men om eige sjølvbilete og identitet. For eller mot.

Toje har same konklusjon, og slår fast at moral er eit ubrukeleg kompass i denne saka fordi moralen ser annleis ut ut ifrå kva overtyding ein har. Igjen: samd. Så då må eg be deg, Toje, om du les dette: Kan du skunde deg og skrive noko meir om kristen kulturarv eller korleis rasisme mot kvit majoritetsungdom er eit samfunnsvonde på systemnivå? Eg lengtar nemleg tilbake til min venstreliberale kokong. Her er saa underligt …

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no.

Sofie A. E. Høgestøl, jurist

Da jeg begynte å forske på fremmedkrigere i 2015, var det allerede allment kjent at det var norske barn som var blitt født i konfliktsonen i Syria. Men det var på det tidspunktet lite offentlig debatt om hvilket juridisk ansvar Norge eventuelt hadde for disse barna. Den polariserende offentlige debatten om hjemhenting kom først idet den såkalte islamske stat (IS) ble beseiret i 2019 og Norge ble bedt om å hente ut norske kvinner og barn fra kurdiske interneringsleirer.

Fra et juridisk perspektiv er det minst to motstridende forklaringer på hvorfor denne debatten er blitt såpass splittende. For det første er det åpenbart at de antatte handlingene til barnas foreldre strider med folks allmenne rettsfølelse. Tanken om at en norsk statsborger skal kunne reise til utlandet for å delta i en grusom terrororganisasjon som IS, for så å bli hentet hjem til Norge på skattebetalerens bekostning, provoserer. Uttrykk som landsforræderi henger løst, og fra dette perspektivet handler ikke debatten så mye om barna, men om deres foreldres antatte forbrytelser i Syria – forbrytelser som i dette forklaringsperspektivet medfører at de voksne burde straffes i Syria og ikke hentes hjem til et mildere strafferettsregime i Norge.

I den andre enden av debatten er det dem som peker mot en stolt norsk rettstradisjon, som har evnet å skille barns rettigheter fra foreldrenes handlinger. Denne tradisjonen har røtter i de Castbergske barnelover, som var banebrytende da de ble vedtatt i 1915, ved at den ga barn født utenfor ekteskap like rettigheter som andre barn. Fra dette forklaringsperspektivet må Norge hente hjem de norske barna i Syria fordi rettighetene deres ikke skal være avhengig av hva foreldrene eventuelt skal ha gjort. Problemet er imidlertid at norske myndigheter nok ikke har lov til å reise ned til Syria for å hente barna hjem alene uten at man også må ta med foreldrene. Det var denne konklusjonen som førte til at den norske regjeringen ikke bare hentet ut den antatte syke norske femåringen fra Syria i januar, men også hentet moren og hennes andre barn.

Konklusjonen om at man ikke kan skille barn fra foreldre når man skal hente hjem norske statsborgere i Syria, betyr at forklaringsperspektiv en og to er på kollisjonskurs. Og derfor tror jeg denne debatten har vært så splittende. Ikke minst fordi det er så mye av jussen her som fortsatt er uavklart. Når Norges juridiske ansvar er uklart i et så betent spørsmål, blir det fort moral, politikk og følelser som rår.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Galvanisert. Polarisert. Eksplosiv. Hvis vi justerer blikket vårt ned på mikroskopisk skala, observerer vi at ulikhet og splittelse er et naturfenomen. Ioner som er for like, frastøter hverandre og vil ikke komme i nærheten av hverandre. Det er derimot ioner med ulik ladning som tiltrekkes, og det er ulike grunnstoffer som kommer sammen i molekyler som danner grunnlaget for aminosyrer, arvestoff og alt som trengs for at noe skal kalles en levende organisme. Ulikhet – den iboende forskjellen, er derfor et premiss for liv.

Partiklene er gåtefulle. De kan beskrives gjennom matematiske sannsynlighetsfunksjoner, noen av dem kan være både bølge og partikkel samtidig, og når vi knuser dem i en million bitte små kvantebiter som i partikkelakseleratoren i Cern, ender vi opp med stadig mer mystiske fragmenter, som kvarker og leptoner. Det hele er en slags kvantekjemisk matrjosjka. Og limet? Det som får alt dette til å henge sammen? Frastøting og tiltrekning, trolig to av de viktigste ordene i naturvitenskapen.

Alle andre i verden sitter sikkert klar til å poengtere at mennesker er litt mer kompliserte enn partikler, selv om vi består av milliarder av dem. Og det er helt sikkert, jeg er ikke så reduksjonistisk. Men likevel, at vi nordmenn er splittet i noe er kanskje et sunnhetstegn mer enn noe annet. Religionssosiolog Lars Laird Iversen skriver blant annet om uenighetsfellesskap i Norge i en VG-kronikk fra 2014. Det er ikke slik at likhet er forenende, hverken i Norge eller i materien som er byggesteinene for alt vi er.

Mer fra Forskning