13:02 - 10. mars 2020

Hvor mange kjønn har vi?

Kjemikeren, idrettssosiologen og språkviteren svarer.

Problemet med tokjønnsmodellen i idretten er at den ikke er fargeblind. I all hovedsak er det mørkhudede kvinner fra det globale sør, som den sørafrikanske sprinteren Caster Semenya, som utsettes for mistenkeliggjøring og kjønnstester, skriver Anne Tjønndal. Foto: Xinhua / Sipa / NTB Scanpix

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål - og ikke minst svar - finner du her.

Kjære forskere. Finnes det bare to kjønn?

Hilsen kjønnsløs.
 

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Kjønn er et begrep som rommer ufattelig mange tolkninger. I biologisk forstand defineres kjønnet av hvilke kjønnsceller individet produserer. Genetisk kjønn handler om kromosomene (de små spolene som arvestoffet er kveilet sammen på). Kvinner har XX-kromosomer, og menn har XY-kromosomer. Vi kan snakke om anatomisk kjønn, hvor vi navlebeskuende nok bare er interessert i kjønnsorganene til individet. I sann realist-ånd kan vi sette det hele opp som et reduksjonistisk regnestykke.

XX = kvinne = vagina = østrogen = lager eggceller.

XY = mann = penis = testosteron = lager sædceller.

Nå viser det seg derimot at naturen, i sin mangesidige kompleksitet, ikke kan reduseres til to ekskluderende kategorier, og at de to regnestykkene bare går opp av og til, men ikke på nær alltid. Thierry Hoquet, filosof og professor ved Jean-Moulin-universitetet i Lyon, sier at det er umulig å nekte for virkeligheten av to kjønn, men at det er høyst reduktivt å plassere alle mennesker i to hermetisk forseglede bokser (mann og kvinne). To kjønn, tydelig separerte som svart og hvitt, er ikke forklarende nok. I alle fall ikke hvis vi løfter perspektivet.

I naturen er det nemlig fullt kaos! Noen fiskearter endrer kjønn (og reproduksjonsrolle) som del av et naturlig livsløp. Klovnefisker (de fargesprakende fiskene som er i Nemo) har bygget opp samfunnet sitt med en kvinne på toppen. Når hun dør, skifter den mest dominerende mannen kjønn til en kvinne før hen tar hennes plass som øverste matriark. Mange encellede organismer har ikke kjønn i det hele tatt, selv om de deltar i kjønnet formering. Så har du «klatten», eller the blob, en fantastisk organisme som kan finne en klump med mat i en labyrint selv om den ikke har en hjerne, og som har sånn cirka 720 ulike kjønn.

Og la oss ikke begynne med banansneglene! Slimete og knallgule kryper de rundt i Nord- og Mellom-Amerika. Banansneglen er tvekjønnet (har både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer), men foretrekker likevel å møtes i par. De krøller seg sammen og har et avansert og tidkrevende forspill. Til slutt penetrerer de hverandre med enorme peniser som ofte er lengre enn selve sneglen. Noen ganger henger en av sneglene fast gjennom organet sitt. Kommer de seg ikke fri, deler de byrden av sin fengslende tosomhet og tar tur på å gnage den fastklemte penisen av. Noen ganger gnager de også av penisene uten å henge fast.
 

Har du et spørsmål til forskere? Send det til ukens@morgenbladet.no


Guro Busterud, språkviter

Grammatisk finnes det selvsagt mer enn to kjønn. Men kjønn er ingen grammatisk tvangstrøye – det finnes mange språk som ikke har kjønn i det hele tatt, og de er naturligvis like fullverdige og komplette som språk med kjønn. For språk som har grammatisk kjønn, varierer antall kjønn fra to til oppimot 20.

Det er ikke slik at språk som har grammatisk kjønn, deler inn «kjønnsklassene» etter samme mønster. Det finnes mange ulike, og til dels fikse, inndelinger av kjønn. I for eksempel spansk er fonologiske regler viktige; de fleste substantiver som ender på -o, er hankjønn, mens de som ender på -a, stort sett er hunkjønn. I mange språk er semantikken, altså ordets betydning, avgjørende. Da det eksempelvis relevant om substantivet viser til noe menneskelig eller ikke, om substantivet viser til noe kvinnelig eller mannlig, eller om det viser til noe spiselig. Andre språk, som det australske språket dyirbal, har mer eksotiske inndelinger; der er hunkjønnsklassen hovedsakelig reservert for substantiver som viser den biologiske kategorien hunkjønn, i tillegg til ord for ild, vann og farlige ting.

Noen språk følger reglene for inndeling av kjønn forholdsvis slavisk, mens det i andre språk, som norsk, er mer tilfeldig om et substantiv tilhører den ene eller andre klassen. Det har selvfølgelig gått med mange forskningstimer på å finne ut hva som er systemet i norsk. Et forslag er at det finnes intet mindre enn 43 regler (hvorav majoriteten har unntak). De fleste er imidlertid enige i at det ikke er noe lett gjennomskuelig system i norsk, selv om det riktignok finnes noen tendenser.

Om vi ser bort fra bergensdialekten, liker vi å si at vi har tre kjønn i norsk (hankjønn, hunkjønn og intetkjønn). Fersk forskning tyder imidlertid på at vi beveger oss i retning av to grammatiske kjønn, i alle fall ser vi tendenser til dette både i Tromsø og Trondheim.
 

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Jeg vet ikke hvor mange kjønn det er eller ikke er, men i idretten er det definitivt to, og de skal helst holdes adskilt. Men det er mange eksempler på at denne inndelingen ikke fungerer, for eksempel kvinnekategorien i toppidrett. I all toppidrett må nemlig kvinnekategorien reguleres og beskyttes for å sikre «rettferdig konkurranse». Antagelsen som ligger bak denne tankegangen, er at alle kvinner er atletisk svakere og dårligere enn alle menn i alle idretter.

Man må derfor hindre at menn «forkledd som kvinner» deltar i kvinnekategorien. For å gjøre dette kjønnstestes idrettsutøvere som mistenkes for å «ikke være kvinnelig nok». Slike grensetilfeller har ofte vært kvinner med mye hårvekst eller stor klitoris. I dag er lavt nok testosteronnivå det viktigste beviset på at utøveren er «kvinne nok».

Problemet med tokjønnsmodellen i idretten er at den ikke er fargeblind. I all hovedsak er det mørkhudede kvinner fra det globale sør som utsettes for ydmykelsene og diskrimineringen det innebærer å bli mistenkeliggjort og kjønnstestet. Den sørafrikanske sprinteren Caster Semenya, for eksempel, ble påtvunget hormonregulering for å senke sitt testosteronnivå. Tokjønnsmodellen hindrer også kvinner å konkurrere mot menn de ville slått på idrettsbanen, siden kvinnelige utøvere ikke får lov til å gå over til herreklassen selv om de ønsker det selv.

Kanskje kjønningen av idretten kan hente inspirasjon fra kategoriseringen av dyreverdenen? Vi kan ta kategorien fugl som eksempel. En typisk fugl er en spurv. En struts, derimot, er et atypisk eksempel på en fugl. Den ser ikke helt ut som en typisk fugl slik en spurv eller en ørn gjør, men det er fortsatt en fugl. Kan vi overføre en slik tankegang til kategoriseringen av idrettskonkurranser? Kan vi se for oss en inndeling med flere kjønnskategorier som for eksempel «typisk mann», «typisk kvinne», «atypisk kvinne» og «atypisk mann»?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse