---
Ukens spørsmål
Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.
[ Flere spørsmål - og ikke minst svar - finner du her. ]
---
Kjære forskere. Er man hysterisk hvis man er redd for å bli smittet av koronaviruset her i Norge?
Hilsen bekymret
Thomas Gjesteland, fysiker
Man er ikke hysterisk hvis man er redd for å bli smittet av koronaviruset. Selv er jeg redd. Ikke for selve sykdommen i seg selv, men som matematiker er jeg redd for eksponentialfunksjonen.
En eksponentialfunksjon er en matematisk modell som beskriver ting som øker. Det kan være CO2 i atmosfæren, det du skylder i et forbrukslån, energiutvikling i en atombombe, eller antall smittede av en virussykdom. Det er meget skummelt når alle disse tingene øker uten kontroll. I begynnelsen ser økningen ganske liten ut. For eksempel hvis en sykdom har et smittsomhetsetall på to, så betyr det at hver person smitter to nye. En blir til to, som igjen blir til fire, og så bortetter. En, to og fire er ikke så store tall, men fortsetter man på denne måten, vil man etter noen og tyve ledd få et tall som er like stort som Norges innbyggertall. Eksponentialfunksjonen stiger med andre ord plutselig veldig raskt!
Det jeg er redd for, er altså at veldig mange skal bli syke. Vi må dermed stenge ned viktige funksjoner i samfunnet.
Nå stenger universitetene. Dette skjedde også i England i 1665. Da måtte Cambridge, universitetet der Isaac Newton studerte, stenge på grunn av pest. Newton måtte da tilbringe de neste 18 månedene hjemme. Det var da han forsket frem både kalkulus, en helt egen gren av matematikken, og gravitasjonsloven. Altså to av de viktigste bidragene i vitenskapens historie. Så hva konsekvensene av dette blir på kort og lang sikt – det vet vi ikke.
I høst hørte jeg et foredrag av Kathrine Frey Frøslie, hun hekler smittetall. Sjekk det ut for et tydelig eksempel på hvordan eksponentiell vekst fungerer.
Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no
Anne Tjønndal, idrettssosiolog
Jeg tror alle er litt redde for koronaviruset nå, og det med god grunn. Men det å være redd og det å være hysterisk er to forskjellige ting.
I idretten har det vært mange rare eksempler på irrasjonelt koronahysteri. I Premier League skulle man for eksempel forhindre smitte ved å nekte spillerne å håndhilse minuttene før kampstart. Fordi det er håndhilsingen før kamp – og ikke svettingen, spyttingen og kroppsduellene under kampen – som utgjør den største smittefaren? Det var nok flere enn meg som stusset over de logiske bristene i denne tankegangen, og Premier League er nå utsatt inntil videre.
Pave Johannes Paul II skal visstnok ha sagt: «Av alle uviktige ting i verden er fotball den viktigste.» Kanskje kan vi strekke på dette utsagnet og si at idrett er det viktigste av det uviktige? På grunn av korona er alt av idrett i Norge kansellert på ubestemt tid. Hvilke konsekvenser får dette for samfunnet vårt?
Norbert Elias og Eric Dunning beskrev idrett som en «mimetisk samfunnsarena» hvor man i regelstyrte og kontrollerte former kan leve ut ukontrollerte følelser som aggresjon og glede, uten den altomfattende kontrollen og de begrensningene som det moderne mennesket lever med. I trening og idrett kan man lufte følelser av frihet, ulike former for kroppslighet og lyst som man ikke kan utfolde på samme måte i samfunnet utenfor. Nå, i den mest handlingsbegrensede «hverdagen» de fleste av oss har opplevd, er dette frirommet borte på grunn av smittefaren. Det er kanskje nettopp nå vi trenger dette frirommet aller mest?
Vi kan håndtere dette med å gå back to basics. I sin kjerne er idrett lek og vennskapelig konkurranse i nærområdet. Dette kan vi praktisere selv i karantene i egne hjem. I mangel av Premier League på tv-en, har samboeren og jeg begynt å konkurrere om hvem som kan holde ut lengst i rare yoga-posisjoner fra Youtube. Vi krangler så mye om «reglene» i spillet at dersom OL i Tokyo må kanselleres, kommer vi til å utvikle dette til en ny konkurranseidrett som kan få sitt eget særforbund i Norges idrettsforbund.
Nils Hallvard Korsvoll, religionshistorikar
Nei. Om noko var det fram til sist veke litt for lite hysteri omkring Covid-19 her i Noreg. Men sjølv om smittefaren er reell, er der samstundes mykje uheldig hysteri.
Laurence Iannaccone og Rodney Stark har ein teori om ein religiøs marknad, at ein kan analysere religiøse endringar som samspelet mellom tilbod og etterspurnad. Det er eigentleg litt passé og nittitals, men oppførselen til fleire religiøse aktørar no i koronakrisa gjer marknadsanalogien aktuell igjen. Den kristne fjernsynskanalen Visjon Norge baud som kjend på skydd for koronasmitte for 2020 kroner, og kollega Liv Ingeborg Lied ved MF vitenskaplige høyskole for teologi, religion og samfunn i Oslo har fått søppel-e-post som tilbyr «aromamassasje» som verkar mot bakteriar og virus, for 780 kroner per time.
For mi forsking burde jo krisa faktisk vere oppløftande. Her finst endeleg eit kommersielt potensial, slik forskingsråd og politikarar alltid oppmodar til! I doktorgradsavhandlinga mi studerte eg nemleg gamle amulettar mot sjukdom, heksekunst og all slags plage. Grunnforskinga er fri, så her kjem eit heilt gratis råd mot all sjukdom, henta frå eit syrisk handskrift frå 1802:
«Sei velsigninga over rug og kveite. I namnet åt Faren, Sonen og Den heilage ande. Kok det og ta det med til rådsmannen. Ved Esau, Moses, David og Salomo, ved Gabriel, den store engelen, fred vere med han, kast det mot himmelen sekstiseks gonger.»