07:18 - 10. mars 2020

Det snør på de rike, skriver Anne Marte Blindheim.

Det snør på de rike, skriver Anne Marte Blindheim.

Akebakken som forsvant: Vinteren 2020 ble nesten snøløs i Oslo. Flere benyttet vinterferien til å oppsøke hvit vinter, men ganske mange barn har ikke annet valg enn å bli igjen i grusen og gråværet, skriver Anne Marte Blindheim. Illustrasjonsfoto: Sara Johannessen / NTB scanpix .

Jeg husker at jeg som tenåring tenkte at det hadde vært deilig om det ikke var snø i gatene om vinteren. Kunne ikke snøen bare holde seg på fjellet? Den kunne ligge der og glitre i sola, og være tilgjengelig for de som frivillig ville oppsøke den. Antakelig hadde jeg glemt hvordan det var å være barn og elske snøfall, og mest opptatt av at jeg hadde ny partytopp og helst ville slippe å gå med jakke. Jeg hadde ikke trodd at det 20 år senere skulle føles som om det gikk troll i ord.

Det har vært den varmeste vinteren på 120 år, fire og en halv grad varmere enn normalen. Bare noen få dager har det vært snø på bakken her i Oslo. Mangel på snø er antakelig verdens minst alvorlige klimakonsekvens, på ei jord der ras, flom og tørke truer. Men det er likevel ganske trist, og aller mest for barna. Denne vinteren ble det tydelig hvor viktig snø er for barn og barnekultur her i landet. Vi kan irritere oss over de upraktiske sidene, men snøen skaper liv i nabolagene våre når hver minste skråning blir en akebakke.

Aking i den lokale akebakken er en lavterskel-lek som krever minimalt med utstyr, null reising, få tekniske ferdigheter, lite organisering og ikke noe årskort. Barn fra alle sosiale lag og alle kulturelle bakgrunner, aker. Snøen og akebrettet får ungene ut av døra, på en helt vanlig ettermiddag. Det er en typisk norsk vinteraktivitet med plass til alle.

Annonse