Annonse
11:09 - 04. februar 2020

Når slutter man å være ung?

Vi stiller tre ulike forskere fra ulike fag det samme spørsmålet.

Ungdommen nå til dags: Hva betyr det å være ung? Tre forskere gir tre ulike svar. Her fra en klimastreik i Oslo sommeren 2019. Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB scanpix
Annonse

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Kjære nye spaltister. Dere er med i det som kalles Akademiet for yngre forskere, og der kan man være med til man er over 40 år. Hvordan definerer dere ordet «ung»?

Vennlig hilsen Morgenbladets redaksjon


 

Nils Hallvard Korsvoll, religionshistoriker

«Ungdom er det eneste som er verdt å ha», skriv Oscar Wilde i opninga av Portrettet av Dorian Gray. Men denne fetisjen for ungdom er som kjend eit modernitetsfenomen. Den største heider Cato den yngre kunne gi nokon, var at dei alt som born tedde seg gamalt. Kulturvitarar meiner erfaring og visdom i førmoderne samfunn gav stabilitet og kontinuitet, medan dei meir solide samfunnsinstitusjonane i moderne tid gjer minnet og erfaringane til «dei eldste» overflødig. No er slik stabilitet i staden stagnasjon, og postmoderne kritikk peiker på at dei gamle ikkje lenger er eldst, men kvite, heterofile menn. – «Gå aldri glipp av noe. Søk alltid nye erfaringer. Vær ikke redd for noe», held Wilde fram, og listar opp idealet for den som er ung. Med bognande innboksar, henting i barnehagen og det litt sørgjelege morgonfjeset ein møter i spegelen kvar dag, er desse karakteristikkane kanskje ikkje det første som fell oss inn dersom me i Akademiet skulle skildre oss sjølve, men me prøver.


 

Marte Blikstad-Balas, tekstforsker

Konseptet ung er selvsagt bare en kulturell konstruksjon, og dermed vil også innholdet være flyktig. I dagens samfunn er det stas å assosieres med det unge, og vi strekker merkelappen stadig oppover tallrekka: «Tretti er det nye tyve!» og «livet begynner ved førti», kan vi finne på å skrive i bursdagskort, kombinert med feiringer der vi både anerkjenner og samtidig benekter at vi blir eldre. Slik holder vi på, for at vi i en større del av livet kan forstå og betegne oss selv som unge. Så til det opprinnelige spørsmålet: Om unge forskere virkelig forstår seg selv og ter seg som unge innenfor rammene av forskerlivet, trenger vi mer forskning for å kunne si sikkert. En kunne for eksempel gått etnografisk til verks, kanskje ved å studere hvordan utvalgte antatt unge forskere fremstår innenfor sine naturlige forskerhabitat over tid? Gjennom empiri vil vi kunne vite om det flyktige konseptet ung lar seg kombinere med det å ha avlagt en doktorgrad – eller om dette i realiteten er en tom konstruksjon.


 

Åsmund Husabø Eikenes, realist og forskningsformidler

Ung refererer til perioden mellom barn og fullvaksen. Unge individ er som oftast nyfikne og naive, og i perioden som ung samlar individet viktige livserfaringar. Målet er å tileigne seg kunnskap for å takle komande utfordringar i vaksenlivet: velje ein partnar, oppdra barn og sikre stabil tilgang på mat. I omtalen av stamceller finst derimot eit anna syn på verdien av å vere ung. Stamceller deler seg for å halde ved like vev og organ i kroppen til eit individ, og ei rekke forskingsresultat indikerer at unge stamceller utfører arbeidet sitt med større presisjon enn gamle stamceller. Etter kvart som stamcellene blir eldre, klarar dei ikkje å sortere ut søppel, dei gjer fleire feil i celledelinga, og dei responderer ikkje like godt på signala frå kroppen. For stamcellene er ungdomstida den beste tida. I Akademiet for yngre forskere kombinerer vi desse to syna i omtalen av oss sjølve som unge: Vi er uredde og lærevillige, samtidig som vi har mykje å bidra med.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 10 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse