00:00 - 14. februar 2020

Kinas håndtering av det dødelige koronaviruset trenger også en diagnose, skriver Sun Heidi Sæbø.

Kinas håndtering av det dødelige koronaviruset trenger også en diagnose, skriver Sun Heidi Sæbø.

Hvor starter historien om koronaviruset? Trolig i grålysningen på det stinkende Huanan-fiskemarkedet i Wuhan. Der hvor levende dyr, sprellende fisk og døde skrotter ligger om hverandre til kveldsmørket faller på. Like sikkert er det at de tilstøtende sykehusene behandlet de første mistenkelige tilfellene av lungesyke i desember. 

Offisielt starter likevel ikke historien om koronaviruset, som nå har fått navnet covid-19, før 21. januar. Da bekreftet kinesiske myndigheter det mange hadde fryktet, nemlig at det nyoppdagede viruset smitter mellom mennesker. Siden fulgte en oppvisning i handlekraft. Kinesiske myndigheter hadde lært av sars, lungeviruset som i 2002–2003 kostet 774 mennesker livet og utløste en global epidemi med over 8000 smittede. Den gang tok det to måneder, nå gikk det 20 dager før alarmen gikk. Strakstiltak ble iverksatt, reiser innstilt, Wuhan og etter hvert flere titalls byer satt i karantene. Snart kunne verden bevitne, til dels beundre, hvordan kineserne bygget et eget koronasykehus i rekordfart. Dette var historien om et system som virket, friskmeldt fra tidligere symptomer på underrapportering. Eller?

For dem av oss som har fulgt kinesiske sosiale medier den siste tiden, har vi sett en parallell fortelling utspille seg. Her trer ikke bildet av ansvarlige myndigheter like tydelig frem. Snarere er det personlig oppofrelse, lidelse og død som trender. «Min mors tilstand er kritisk og jeg har pustevansker selv. Jeg trygler deg om å hjelpe», skriver en, og er langt fra alene om å sende ut nødbluss på internett. «Vi er en familie på fem som trenger hjelp nå», kommer det fra en annen, som beskriver hvordan først bestemor ble syk, så treåringen og deretter hele familien. Skjebnehistoriene kommer som en rulletekst som aldri tar slutt. Det er dødsrop utstyrt med gråte-emojier og telefonnummer som folk kan nås på. «Hvorfor er det vanlige folk som må betale prisen», spør de. Syke forteller hvordan de blir avvist på nærmeste sykehus, at de på tross av store påkjenninger tar seg videre til et annet sykehus, for igjen å bli avvist. Sykehusene makter ikke å ta unna de lange køene på flere hundre mennesker daglig. Der hvor det er ledig kapasitet må folk likevel vente på noe så enkelt som intravenøst i seks til syv timer. For de elleve millioner innbyggerne i det isolerte Wuhan, byen der utbruddet startet, er det en opplevelse av å være overlatt til seg selv. Mens lederen for Verdens helseorganisasjon, Tedros Adhanom, roser myndighetenes håndtering, føler disse menneskene seg regelrett ofret. Derfor kom det heller ikke som en overraskelse da det torsdag denne uken viste seg at det reelle antallet smittede i Hubei-provinsen var ti ganger høyere enn antatt, og oversteg 14 000 mennesker. I byen som er Kinas niende mest folkerike, forverres den humanitære krisen for hver dag som går. Der er dødsraten på minst 4,1 prosent, mens den i resten av landet er på 0,17 prosent, ifølge tall fra avisen The New York Times. Smittede og ganske sikkert skrekkslagne blir internert i egne leirer med et minimum av helsetilbud.

Annonse