Annonse
10:18 - 24. februar 2020

I naturen beveger iskanten seg lenger nord. Men politikerne kan flytte den lenger sør. Flere tror på kompromiss i striden om iskanten, skriver Anne Marte Blindheim.

Flere tror på kompromiss i striden om iskanten, skriver Anne Marte Blindheim.

Iskant på glid: Høyre og Ap er delt. Begge partier har store, oljevennlige fløyer. Men det er ting som tyder på at de kan være på gli sørover, skriver Anne Marte Blindheim. Foto: Tore Wuttudal / Samfoto / NTB scanpix
Annonse

En gang før påske skal regjeringen legge frem sitt forslag til ny forvaltningsplan for Barentshavet. Her skal regjeringen foreslå en ny definisjon av iskanten, som så skal vedtas i Stortinget.

Iskanten er ikke en rett strek. Den er en sone mellom åpent hav og fast is, bestående av is-slush, løse flak og mer solid is i Barentshavet, mellom Finnmark og Svalbard, omtrent ved Bjørnøya. Nøyaktig hvor iskantsonen går, varierer veldig, og avhenger av vær og vind, sesonger, årstider og lengre sykluser. Den er svært viktig for livet i havet. Om sommeren blomstrer det opp alger og planteplankton, noe som gjør området til matfat for smådyr, fisk, sjøfugl og pattedyr i hele Barentshavet. Det er et sårbart område. Et oljeutslipp her kan få katastrofale konsekvenser. Skulle det skje, vil kulde, is, mørke og store avstander gi utfordringer for beredskapen.

Hvordan man definerer iskanten i politikken, er et hett politisk spørsmål fordi det markerer grensa for hvor langt nord det kan bores etter olje og gass. I dag er iskanten definert til området der det statistisk har vært mer enn 15 prosent iskonsentrasjon i minst 30 prosent av dagene i april måned, over en 30-årsperiode. De siste årene har iskanten beveget seg sørover, men den store, overordnede trenden er at isen trekker seg nordover på grunn av den globale oppvarmingen. Et stadig mer presset dyreliv følger etter.

Annonse