Annonse
10:09 - 18. februar 2020

Er hundetreneren egentlig en mennesketrener?

Kanskje er det mennesketrening alle hundeeiere driver med?

Voff: Forskning viser at mennesker kan trenes opp på samme måte som Pavlovs hunder. Her: Deltagerne i NRK-serien Fra bølle til bestevenn. Pressefoto: Tormod Leet / NRK
Annonse

 

Ukens spørsmål

Noen ganger virker det som en får helt ulike svar fra forskere avhengig av hva slags forskere en spør. For å sette galskapen i et tverrfaglig system vil vi i denne spalten stille det samme spørsmålet til tre medlemmer av Akademiet for yngre forskere, fra ulike fagdisipliner.

Flere spørsmål - og ikke minst svar - finner du her.

Kjære forskere. I NRK-serien «Fra bølle til bestevenn» blir vi ikke bare kjent med den egenrådige hunden Anton, men også Maren Teien Rørvik. Hun omtales som hundetrener, men mange av episodene går ut på at det er menneskene som bør endre sin adferd. Er Rørvik først og fremst en mennesketrener?

Hilsen Elg i solnedgang


 

Knut Wiik Vollset, økolog

Selvfølgelig! Hundetreneren prøver egentlig bare å få hundeeieren til å forstå prinsippet som adferdsøkologer kaller «betinget respons». Det mest klassiske eksempelet innenfor forskningsverdenen er med nettopp hunder. Mer spesifikt hos Pavlov, som viste at hundene hans siklet hver gang det ringte i en bjelle fordi han fikk sine forskningsteknikere til å ringe i en bjelle hver gang de ga hundene mat. Det er kanskje åpenbart for de fleste hundeeiere, men for hundre år siden var dette forskningsfronten! Interessant nok driver fremdeles noen med dette klassiske forsøket, men nå har de fått målemetoder som kan se på nervecellenes respons og hvordan læring fører til endrede responser i nevrologiske nettverk som knyttes til belønningssenteret i hjernen. Forskningen er mye dyrere, men i praksis akkurat den samme. Og det er jo ikke rart at dette fungerer – hunder er jo selektert til å lære å respondere til menneskers adferd.

Et klassisk viralt bilde man kan se på Facebook, er en ulv som et eksempel på «naturlig seleksjon», mens en siklende mops settes opp som et eksempel på «intelligent design». Samtidig er det interessant å filosofere over at det er fryktelig mange hunder i verden (sannsynligvis flere enn 900 millioner), så fra et «survival of the fittest»-perspektiv er de en av de mest vellykkede artene. Kanskje de søte øynene og den nesten menneskelige adferden til hunder bare er adferdsparasittisme – en art (hunden) som stimulerer en annen art (menneske) til å få det som den vil.

Har du et spørsmål til forskerne? Send det til ukens@morgenbladet.no.

Alexander H. Sandtorv, kjemiker

Jeg tror jeg lærte meg å være et menneske gjennom min kontakt med hunder. Mamma drev ganske profesjonelt med hundeoppdrett, og vi hadde store valpekull hjemme da jeg var barn. Vet du hva den beste følelsen i hele verden er? Å legge seg ned i en myriade av veldig lykkelige, veldig søte hundevalper som umiddelbart overvelder deg med så mye entusiasme og kjærlighet at det nesten blir for mye.

Så hva er egentlig forskjellen på et menneske og en hund?

Biokjemisk er hunde- og menneskehjernen ganske like. Studier viser at de samme delene av en hunde- og menneskehjerne aktiviseres av identisk stimuli – et tegn på at vi forholder oss til verden på lignende vis. Visste du for eksempel at eldre hunder kan utvikle en tilstand som ligner på Alzheimers? Hunder er derfor blitt brukt i å studere effekten av legemidler mot Alzheimers – nettopp fordi resultatene bør kunne overføres på mennesker. Og så kan hunder føle. Som de føler! De kjenner optimisme, lykke, frykt, skyhet, sinne, depresjon og glede. De blir til og med misunnelige – for eksempel hvis en annen hund har fått større belønning enn dem selv.

Som økologen presiserer, trenes hundene i NRK-programmet opp gjennom betinget respons. Det kommer neppe som en overraskelse at vi mennesker er underlagt akkurat samme prinsipp. Du ser et rødt ettall over facebook-ikonet på telefonen. Dette må du sjekke! Forskning viser at mennesker kan trenes opp på samme måte som Pavlovs hunder.

Vi er altså blitt Pavlovs mennesker. Og skillet mellom hund og menneske er blitt enda mindre tydelig.

Anne Tjønndal, idrettssosiolog

Alle mennesker som streber etter rask fremgang på et bestemt felt, trenger en dyktig trener. Hundeeiere med bøllete hunder er intet unntak her. Det finnes mange teorier om hvordan man kan trene mennesker. Idrettsledelse og coaching er et helt eget forskningsfelt som florerer av ideer om hva «den beste strategien» er for å trene mennesker til å oppnå gode prestasjoner. Som mennesketrener er Rørvik et klassisk eksempel på en trener med en demokratisk og støttende lederstil. Hun er god på kommunikasjon, og skjønner når hennes disipler trenger et litt bestemt dytt i riktig retning eller noen trøstende ord i en emosjonelt vanskelig situasjon. Her er det mange paralleller til en klassisk trener-utøver-relasjon i idretten, og i dyreidretter som langdistansehundekjøring er teorier om ledelse og coaching ofte rettet mot menneskene, ikke hundene.

Kan vi egentlig trene hunder på samme måte som vi kan trene mennesker? Et av de store spørsmålene i forskning på dyreidretter handler om hvorvidt våre relasjoner med dyrene er basert på overføring av menneskelige konsepter og følelser til dyrene. Det mest kontroversielle temaet i denne forskningen handler om konseptet kjærlighet. Trenger dyr kjærlighet for å ha det godt, eller drives de utelukkende av instinkter? Her er forskningen på dyrevelferd i idretter med hund og hest polarisert. Det er nok mindre kontroversielt å snakke om trening i denne sammenheng. Forstår hunder konseptet trening? Eller er dette bare noe vi mennesker overbeviser oss selv om at hundene skjønner betydningen av? Hvis det bare er mennesket som kan forstå konseptet trening, kan Rørvik umulig være en hundetrener. Kanskje er det mennesketrening alle hundeeiere driver med?

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse