16:33 - 30. januar 2020

Vips, så ble hun sjefen

Sun Heidi Sæbø kom fra Dagbladet for et halvt år siden. Fra og med dette nummeret av Morgenbladet er hun avisens sjefredaktør.

Den tyvende redaktør i rekken: Nei, det er ikke et speil bak vår nye sjefredaktør, det er et maleri av Alfred Bredo Stabell, Morgenbladets redaktør fra 1831–57. De fleste av avisens eldre redaktører er avbildet med forgylt innramming rundt omkring i redaksjonslokalene, og her måles Sun Heidi Sæbø for sitt fremtidige portrett.

Dette er saken

Sun Heidi Sæbø (født 1980) ble 30. januar ansatt som ansvarlig redaktør og administrerende direktør i Morgenbladet.

Hun har tidligere jobbet i Dagbladet som journalist og i ulike lederstillinger, blant annet som nyhetssjef.

Har cand.mag med mellomfag i sammenlignende politikk.

Har skrevet to bøker om Nord-Korea: Kims lek (2015) og Kim Jong-un, et skyggeportrett av en diktator (2018). I 2019 gav hun ut Kina – den nye supermakten.

«Klok, analytisk og god med mennesker» var ordene styreleder Amund Djuve brukte om deg da han utropte deg til ny redaktør. Men har du kustus på bikkja?

– Ja, og det tror jeg skyldes at hunden min ikke er av de skarpeste. Hun tar enkle beskjeder og stiller ikke spørsmål – i motsetning til dere.

– Det jeg liker ved denne intervjujobben, er at jeg forutsettes å spørre om ting det ikke faller naturlig å spørre folk om i den daglige omgang, men som jeg lurer på. Jeg ser du er en Østens datter. Hvordan havnet du i Norge?

– Jeg ble adoptert fra Sør-Korea i 1980. Da jeg kom til Fornebu flyplass, gråt min mor, for hun var overbevist om at jeg var åndssvak, som man sa den gangen. Jeg var så slapp, klarte ikke holde nakken oppe, og jeg grep ikke om ting, slik spedbarn gjerne gjør, så jeg hadde nok fått lite stimuli på barnehjemmet.

– Smiler gjør du støtt. Men akkurat nå ser du ut som om dette er en gledens dag helt til bunns i deg? Som du ikke kan forklare dig?

– Ja. Det finnes jo dager da man har lov til å være glad og litt stolt på egne vegne også. Er det ikke noe fint over det at Morgenbladet, som en intellektuell avis, får en sjefredaktør som er vokst opp på Ilseng med to foreldre som bare hadde folkeskolen, en far som var lastebilsjåfør og tidlig ufør, og en mor som for det meste var hjemmeværende? Det var ikke et hjem med velfylt bokhylle.

– Forleden dag var du ellevill. Det var håndball-EM. Ingen har sagt et kløyva ord om håndball her i huset før. Har du kubjelle? Plasthjelm med horn?

– Nei, men planen min er at når jeg en dag går av som redaktør i Morgenbladet, skal jeg leve håndballivet. Da ser du meg på tv, som en av de galeste på tribunen, en av dem med parykk i rødt, hvitt og blått og med altfor trang trikot. Det var håndballspiller jeg skulle bli, men så ødela jeg kneet under en kamp og begynte å gjøre lekser i stedet.

– Det skrives tenkende tekster i fleng om fotball. Har du noen håndballessayister i kikkerten?

– Nei, håndball er rett og slett den beste idretten, og trenger aldri pakkes inn i noe intellektuelt slør.

– Året er 2005, og Sun Heidi Sæbø har to tekster på trykk i Morgenbladet. En anmeldelse av en Mao-biografi …

– … og en om et kinesisk postpunkband. Da hadde jeg studert sammenlignende politikk i Bergen og flyttet til Oslo for å ta journalistutdanningen, som jeg ikke fullførte fordi jeg fikk jobb i Dagbladet.

– Og vi siterer fra dine første Dagblad-saker: «Bred, flat, stor eller liten? Nå skal forskere finne ut hvilke bukser som kler rumpa di.» En viss uro har det vært i Morgenbladet over at vi rekrutterer fra «the failing Dagbladet».

– Hva er «failing?»

– De har latt det løpe av med seg på nett. I et samrøre med Se og Hør i samme konsern. God journalistikk drukner. Dyktige folk slutter.

– Jeg har vært med å bygge opp db.no, og det jobber altså mange flinke mennesker der. Men det var en viktig grunn til at jeg ønsket meg bort. Jeg prøvde å sette ord på hva dette var i søknaden til Morgenbladet. Jeg hadde lyst til å være et sted som samler lesere som er glødende interessert i politikk, utenriks, debatt, kultur, litteratur, forskning – folk som er orientert i samtiden, men ikke ønsker nåtid i form av pushvarsler om alle kollisjoner og at det igjen er høy vannstand. Jeg vil vite hvorfor det så ofte er høy vannstand.

– Du begynte her for et halvt år siden, midt i vårt annus horribilis. Og flyter opp. Hva har det siste halvårets tumulter lært deg om å håndtere vanskeligheter i en liten bedrift som har vært vant til vekst, men som – angivelig – måtte kutte brutalt mye, raskt?

– At du må snakke mye med folkene du jobber med, at man i en mediebedrift må være tett på det journalistiske arbeidet. Og så må du la folk slippe til. I diskusjoner. Og journalistisk. Jeg ser jo ukentlig at saker jeg ville ha sagt et lunkent ja til, blir løst på måter som overgår alt hva jeg selv kunne ha tenkt. En av de yngste her nå, Elise Dybvig, foreslo å skrive om den norske humorscenen, og jeg ville tenkt tja, det kan hun jo gjøre. Så evner hun både ved måten hun skriver på, og ved hva hun skriver om innenfor dette feltet, å treffe veldig godt blant leserne. På samme måten: Bernhard Ellefsen skrev en kommentar om det som heter Kulturtanken, en etat som forvalter blant annet Den kulturelle skolesekken. Så fortsatte vi med en kritisk dekning av dette, ikke fordi det er noen klikkvinner, men fordi det tilhører vårt journalistiske kjerneområde. Driver vi ikke med kritisk journalistikk der, mister vi grunnfjellet av lesere.

– Noe er borte til høyre på siden her. Det er ditt verk. Du demonterte lederspalten. En av de konvensjonene som konseptet avis består av. Innført i Norge på 1800-tallet av Morgenbladet. Forklar om igjen hvorfor.

– Sa du konvensjoner? Det er et stikkord. Denne avisen kjennetegnes av en innbitt vilje til å være noe eget, en gi faen-holdning – på en positiv måte. Når vi trer inn i ledersjangeren, går vi inn i et konvensjonelt rom og blir tekkelige. Jeg mener det «vi»-et lederen representerer, ofte kommer i veien for å skrive skarpt og med politisk brodd. Jeg sier ikke at vi aldri skal ha ledere igjen. Vi tillater oss å gå i tenkeboksen. Vi kan ikke ha tekster som fremstår som fulle av kompromisser. Det blir det motsatte av meningsbærende.

– Den klassiske redaktørrollen fordrer at du, akkurat nå, går og hamrer ut en lederartikkel med brodd. At du ikke gjør det, tolkes av en del lesere som et tegn på manglende politisk vilje, eller mot.

– Da gjør jeg avisen til en enkeltpersons prosjekt. Det er ikke sånn vi jobber. 

– Gratulerer med plass på mentorprogrammet til Nettverk for kvinnelige medieledere. Sa jeg syrlig. For det er veien til fortapelsen. Veien til et liv med mediestrategier som er foreldet før de blir powerpointet.

– Vi kan jo håpe at mentorprogrammet er kjønnsnøytralt fra neste år.

– Du har skrevet to bøker om Nord-Korea og en som heter Kina – den nye supermakten. Er det ikke akkurat Kina Morgenbladet bør formidle mer fra fremover?

– Det er noe vi planlegger nå. Det snakkes mye om Kinas økonomiske, militære og politiske makt, men vi tar i for liten grad inn over oss hvordan ideene påvirker oss. Altså hvordan Kina prøver å selge inn sitt system til omverdenen, og gjennom sin overvåkningsteknologi er i ferd med å flytte grensene for hva som er akseptabelt. Men det vil være et poeng for oss å ikke bare forstå Kina gjennom en skala fra demokrati til autoritært regime, eller gjennom et amerikansk prisme preget av stormaktsrivalisering. En reportasjeserie kommer.

– Morgenbladet, best på Tiktok?

– Kan hende du skal på Tiktok.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse