Annonse
00:00 - 10. januar 2020

Sosiale medier er både selvsensur og hatske ytringer, skriver Kjersti Thorbjørnsrud.

Sosiale medier er både Ekstremistan og Konsensusland, skriver Kjersti Thorbjørnsrud.

Annonse

Har du en løs tommel på Facebook, eller «liker» du heller en gang for lite enn en gang for mye? Tomler og hjertesmiler du helst når det er rørende, varmt og vennlig i sosiale medier-feeden, postene i «se så fint jeg har det»-sjangeren, som man i anseelsens navn viser at man setter pris på?

Til tross for bekymringen knyttet til sosiale medier som et arnested for polarisering og ugjestmilde debattklima, fungerer disse plattformene først og fremst som en markering av sosial tilhørighet for folk flest. Ikke så rart, grunnstrukturen i det som ble alle sosiale mediers mor, Facebook, ble bygget på ideen om at collegestudenter skulle ha et sted å se og bli sett, en evig oppdatert blanding mellom årbok og skoledagbok, der popularitetshierarkier, inngrupper og utgrupper, nobodies og somebodies fikk digital flombelysning.

Det er i utgangspunktet svært få som engasjerer seg i samfunnsdebatt i sosiale medier, de aller fleste hverken deler eller kommenterer politisk stoff, og selv ta initiativ til en debatt gjør under tre prosent. Flertallet foretrekker å diskutere med folk ansikt til ansikt, mange er redd for å bli misforstått og at det de skriver skal bli tatt ut av sin sammenheng. Jo yngre man er, jo mer forsiktig og engstelig er man.

ALLEREDE ABONNENT?
Fra 189 kr på første termin
Hold deg oppdatert på politikk, kultur og forskning. Du får alt stoffet som er i papiravisen, egne saker kun på nett, eAvis og hele arkivet med over 50 000 artikler.
Annonse