Kommentar

Regjeringen er døende. Kampen står nå om hvem som skal komme best ut av bruddet, skriver Aslak Bonde.

Også denne krisen kan gå over. Fremskrittspartiet har laget nesten-kriser i regjeringen flere ganger før uten at det er blitt brudd. Hovedregelen i norsk politikk er at praktisk talt alle politikere som kommer inn i regjering, ser større fordeler ved å bli enn ved å gå. De blir glad i makten – ikke for maktens skyld, men fordi det er fra regjeringskontorene man kan få reelle gjennomslag.

Derfor kan det heller ikke denne gangen utelukkes at Siv Jensen drev et avansert indrepolitisk spill da hun onsdag karakteriserte sin egen regjering som en grå masse der alle fire regjeringspartier var blitt ugjenkjennelige. De kravene hun etter planen skal overlevere til Erna Solberg torsdag ettermiddag eller kveld, kan være formulert slik at det to uker fra nå vil være mulig for de fire partilederne å si at de har funnet frem til nye kompromisser og nye arbeidsformer som vil revitalisere samarbeidet.

Om det skjer, vil det ikke være noe annet enn en forlengelse av sykeleiet. Etter noen uker kommer det nye kriser, og nye krav om ny giv – enten fra Frp eller fra et av de to småpartiene. Forutsetningen er at meningsmålingene ikke begynner å gå opp for alle fire regjeringspartiene samtidig, og det er en antagelse som for øyeblikket virker ganske stødig.

Det grunnleggende problemet er at det er for stor avstand mellom de fire regjeringspartiene – både i politiske standpunkter og i kultur. Siv Jensen sier at Erna Solberg har latt Venstre og KrF få for stor innflytelse i regjeringen, men hun vet utmerket godt at de to småpartiene har fått akkurat så stort gjennomslag som de måtte få for at Høyre og Frp skulle få det flertallet de trenger i Stortinget. Regjeringsplattformen fra Granavolden er et nøye balansert kompromiss-dokument. De fire regjeringspartiene kan kanskje finne nye kompromisser og nye balansepunkter, men det er umulig å endre balansen – i den forstand at Venstre og KrF skal få mindre innflytelse.

Når Siv Jensen likevel krever det, er det fordi hun allerede har begynt å posisjonere seg for det som skal skje etterpå. I alle livets situasjoner er det slik at parter som skal gå fra hverandre, i den siste fasen blir opptatt av å få bruddet til å se best mulig ut for dem. Siv Jensen hevdet på onsdag at hun helt siden valget i høst har ivret innad i regjeringen for å få samarbeidet inn på et helt nytt spor. Hun sa at hun internt lenge har snakket om hvor grå og ugjenkjennelige de er blitt.

Når hun samtidig gir offentligheten inntrykk av at Erna Solberg alene kunne ha ordnet opp i dette, tegner hun bildet av en statsminister og et Høyre som bare er opptatt av makten for maktens skyld. Velgerne skal i 2021 vite at Frp er et parti som vil noe med landet, mens Høyre er fornøyd med å kjøre statsrådsbiler.

I den saken som utløste denne krisen, beskyldes Solberg i tillegg for å ha forlatt egne holdninger i en sak som dreier seg om rikets sikkerhet. Statsministeren lovet i sommer at regjeringen ikke på noen måte skulle hjelpe IS-mødre hjem til Norge, men hun snudde angivelig for å blidgjøre KrF og Venstre. I Frp er det svært mange som er overbevist om at alle de kvinnene som har vært tilknyttet IS, er så hjernevasket at de ikke kan rehabiliteres. Følgelig henter vi hjem en kvinne som etter noen års fengselssoning vil kunne oppmuntre til – eller utøve – terror.

Spenningen i ukene fremover blir hvordan Høyre, Venstre og KrF svarer på Frps posisjonering. Tilsynelatende er det opplagte svaret at man lar Frp gå ut av regjeringen og ellers fortsetter som før. Da får KrF og Venstre den regjeringskoalisjonen de gikk til valg på i 2017. Erna Solberg får en «bredest mulig» borgerlig regjering – slik hun alltid har argumentert for.

Selv om en slik regjering kommer i mindretall i Stortinget, kan den overleve frem til neste valg ved å administrere mye av den politikken Frp allerede har låst seg til. I de sakene der Frp skal markere seg som et klart og tydelige annerledesparti, kan hun søke støtte fra et eller flere av opposisjonspartiene på den andre siden.

Det store problemet, kanskje ikke for Erna Solberg, men for Høyre, er at en slik regjering vil ivareta og kanskje til og med forsterke bildet av en grå kompromissmaskin som ikke er opptatt av noe annet enn å styre landet. Valgtapet vil være garantert.

Skal Høyre gjøre noe for å motvirke et slikt inntrykk, kreves det radikale grep – som for eksempel å manøvrere slik at småpartiene også går ut av regjeringen. Da kan også Høyre-folk si at årsaken til bruddet var KrFs og Venstres kravstorhet.

Mer fra Kommentar