Før jul hadde vi en større sak om komma her i Morgenbladet, og da var vi så tøffe i trynet at vi sa at teksten var kommafeilfri. Vi hadde gardert oss, selvsagt, kommaekspert Erlend Lønnum satt parat på kontoret sitt hos Språkrådet og leste så det sprutet rett før deadline. Her skulle det være feilfritt! Nesten. Vi la inn én kommafeil som leserne ble oppfordret til å finne.
Eller – det skulle vise seg at vi faktisk la inn to. Av uforklarlige grunner greide vi nemlig å begå denne setningen på trykk:
Debra Myhill påviste det «alle» visste men «ingen» kunne bevise: Grammatikk er viktig.
Manglende komma foran men, altså. Den enkleste kommaregelen vi har. Vi vet ikke hvordan feilen havnet der, vi oppdaget den da avisen akkurat hadde gått i trykken. Ukvemsord ble ytret. Hår ble revet i. Skam ble følt. Og som man kunne vente seg: Dagen etter rant det inn med e-poster fra lesere som triumferende kunne fortelle at Morgenbladets kommafeil var et manglende komma foran et men. Men det var ikke dette som var den egentlige feilen.
Vi fikk inn svært mange forslag til hvor kommafeilen kunne befinne seg. Vi vet ikke nøyaktig hvor mange, vi sluttet å telle etter 200 svar, men engasjementet var overveldende. Noen begynte til og med å lete etter kommafeil i andres tekster, én sågar i en annen avis.
Stakkato.
Et imponerende antall lesere greide å finne den egentlige feilen. Men det var også mange som bommet. Overraskende mange mente for eksempel at det stakkato (men korrekt plasserte) kommaet vi satte i denne setningen, var feil:
Vil en kommaufør leser finne kommaet som står i akkurat denne setningen, forstyrrende?
Det er jo et forstyrrende komma, men det er riktig plassert. Hvorfor? Fordi «som står i akkurat denne setningen» er en relativsetning. Vi sier at relativsetninger etterlater seg et syntaktisk hull, og der hullet befinner seg, setter vi komma. Ta bort relativsetningen, og du får:
Vil en kommaufør leser finne kommaet forstyrrende?
Men det var altså ikke dette som var den egentlige feilen.
Og så videre.
En annen feil mange mente å ha funnet, er kommaet før osv. i denne setningen:
De foreskrevne er de nedskrevne reglene, altså rettskrivningen, den som lærer oss at vi skriver etter hvert i to ord, har komma foran men, osv.
«Du kan vurdere å droppe kommaet, som en bevisst kommafeil», skrev Språkrådets Lønnum om denne setningen, men «det kan være vanskelig å forklare dette hvis noen måtte lure».
Og mange har lurt, så vi må forklare det likevel: Det skal være komma her fordi osv. ikke er et alternativ til men, slik det ville vært i eksempelet «Det skal være komma foran og, fordi, men osv.», men et alternativ til enda et eksempel på en regel, altså til «vi skriver etter hvert i to ord», «har komma foran men» og noe mer som er erstattet av osv. Kommaet skal med andre ord stå der fordi det erstatter en helhet av flere ord og ikke et ord i en oppramsing. Så det var heller ikke dette som var den egentlige feilen.
Den riktige feilen.
Men hva er nå den egentlige feilen, tenker du kanskje? Jo, den åpenbarer seg i denne setningen:
Reglene ser nemlig ut til å være altfor vanskelige for oss, og i jakten på avviket mellom norske kommaregler og norske kommakunnskaper, har vi funnet noe svært spennende.
Det første kommaet skal være der, for det binder sammen to hovedsetninger.
Men det andre skal vekk, selv om mange, åpenbart også mange lesere, ville at det skulle stå. Er det fordi det føles naturlig med en liten pause der? Er det fordi man på engelsk gjerne setter komma etter slike tunge førsteledd? Det vites ikke, men ingen norske kommaregler tilsier at det skal være komma der. «I jakten på avviket mellom norske kommaregler og norske kommakunnskaper» er ingen leddsetning, selv om den rytmisk kanskje kan føles sånn.
Så det, så. Det var den egentlige feilen.