Spådommer for et nytt tiår har oftest kort gyldighet. For femti år siden ønsket Morgenbladet 1970-årene velkommen med følgende formaning: «Tiden krever nytenkning – den krever erobring. Intet kommer lenger flytende på fjeler. Vi må skape fjelene.» Dette bildet med fjølene som må spikkes først dersom noe godt skal kunne komme rekende på dem, serverte Morgenbladet under overskriften «Intet gratis i 1970-årene». Oljefunnet på Ekofisk var redaktør Christian Christensen da uvitende om, for ved nyttår 1970 var dette en hemmelighet oljeselskapet delte bare med departementet.
50 år senere er oppfordringen til nytenkning like sterk, men nå begrunnet i klimakrisen. Spikker Norge «fjeler»? Mange er i alle fall under uttegning og mest spektakulært er prosjektet som har fått det intetsigende navnet «Northern Light».
Prosjektets varmeste tilhengere mener Norge bør betale for utviklingen av infrastrukturen som gjør norsk havbunn til lagringsplass for Europas CO2. Det lyder edelt. Men det kan også være en forutsetning for fortsatt gasseksport under et strengere klimaregime. Bak navnet Northern Light er det da også selskapene Equinor, Shell og Total som skjuler seg.
CO2 skal fraktes i tankskip fra det man kaller «fangststedene», det vil si fra industrianlegg, i første omgang sementfabrikken i Brevik og søppelforbrenningsanlegget på Klemetsrud i Oslo. Norge har ikke selv mange nok slike store punktutslipp av CO2 til å rettferdiggjøre utbyggingen av denne infrastrukturen, så arbeid pågår for å få med europeisk industri, og EU, til å dele på bruken, og kostnadene. Det første er det vilje til, det andre er det verre med.
En forutsetning for å la den norske havbunnen være Europas CO2-deponi kom på plass i høst da 53 nasjoner ble enige om å tillate transport av CO2 landene imellom. Mottaksanlegget for gassen ligger på Kollstø i Øygarden utenfor Bergen og har fått navnet Naturgassparken. Equinor har boret brønnen vest for gassfeltet Troll for å undersøke hvor egnet reservoaret der er for lagring av gassen.
Dette lyder helt hinsides ambisiøst. Men det gjør jo også EUs mål om en klimanøytral økonomi innen 2050. Både FNs klimapanels togradersscenarioer og Parisavtalen forutsetter karbonfangst. Fullskala karbonhåndtering treffer på tvers i det norske meningslandskapet. Ungdomspartiene – røde, grønne og blå – krever at regjeringen satser på prosjektet. Teknologioptimistiske miljøorganisasjoner også, mens andre mener dette er petroleumsnæringens desperate forsøk på å forlenge sitt liv ved å gjøre fossil energi utslippsfri.
Når man etter tiår med brustne forventninger til utslippskutt innen 2020, 2030, 2040, ser seg om etter noe som muligens monner, fremstår dette prosjektet i all sin vidløftighet likevel som noe av det mer håndfaste av alle klimatiltak som florerer, og som sådan er det verdt et forsøk. Regjeringen skal til høsten ta stilling til om resultatene fra demonstrasjonsanleggene i Brevik og på Klemetsrud rettferdiggjør bruk av elleve milliarder på hele kjeden for karbonhåndtering, samt fem års drift. Elleve milliarder, hva er det? Tross alt bare om lag fem prosent av ett års inntekt av gasseksporten.
Ved nyttår 1970 skrev Morgenbladet om det avisen spydig kalte de elektriske vidunderbilene: «Det å tro på at vi nu skal få utviklet et batteri med virkelig stor kapasitet, er det samme som å tro på en snarlig løsning av et reelt perpetuum mobile og det er stor fare for at de troende blir skuffet.»
HG