00:00 - 13. desember 2019

Toppsjefer og styreledere jekker opp hverandres lønnsnivå. Derfor er det politisk viktig, skriver Aslak Bonde.

Toppsjefer og styreledere jekker opp hverandres lønnsnivå. Derfor er det politisk viktig, skriver Aslak Bonde.

Økning av honorarer: I eierskapsmeldingen som næringsminister Torbjørn Røe Isaksen la frem i november, står det at staten kan støtte en økning av styrehonorarene i statseide selskaper dersom det er nødvendig for å få til en best mulig styresammensetning. Foto: Stian Lysberg Solum / NTB scanpix

I forrige uke var det den avgående Vy-sjefens konsulentlønn på 3,2 millioner kroner som var tema. Denne uken ble det kjent at Navs avgåtte ytelsesdirektør blir seniorrådgiver med årlig lønn på 1,2 millioner. Kjersti Monland har hatt mye av ansvaret for trygdeskandalen. Da sjefen for Mattilsynet gikk av før sommeren, fikk han tilbud fra departementet om en «annen passende stilling» til samme direktørlønn – 1,4 millioner kroner.

Begrunnelsene for at avgåtte statlige sjefer kommer så godt ut – helt uavhengig av om de går frivillig eller er blitt kastet – er som oftest juridisk. Den politiske ledelsen har lite den skulle ha sagt. Den umiddelbare konsekvensen for statens finanser er tilnærmet lik null. Da er det lett å forstå at Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum ble beskyldt for populisme, da han denne uken gikk ut mot høye lederlønninger.

Noen oppfatter spillet som spesielt usmakelig fordi det rettes mot enkeltpersoner som har tatt mye ansvar og store belastninger på statens vegne. Noen av dem kunne trolig ha valgt å jobbe i det private til høyere lønn og med like interessante oppgaver langt utenfor offentlighetens søkelys.

Annonse