00:00 - 06. desember 2019

Tidsånden som går

Vi ba om hjelp til å forstå vår egen tid. Vi fikk det. Vi trenger mer. 

Illustrasjon: Christian Belgaux. Kildefoto: Getty Images, NTB scanpix, Lærke Posselt, Siv Dolmen og Christian Belgaux

«Ivanka Trump, ikke Donald.» Det er beskjeden fra en av Morgenbladets lesere etter at vi for to uker siden ba om hjelp til å kåre den personen som best oppsummerer det siste tiåret – selve tidsånden til hest, slik Hegel så Napoleon ri gjennom tiden for cirka 200 år siden.

Ideen om å be leserne om hjelp kom til etter at vi i redaksjonen hadde klødd oss i hodet i noen uker. Var tidsånden Trump eller Thunberg? Cristiano Ronaldo eller Lionel Messi? Cardi B eller AOC? Eller kanskje var det utdatert å tenke på tidsånden som et individ? Kanskje var det bedre å kåre en egenskap, eller løse kåringen med en konseptuell vits – eller var det konseptuelle vitser som var utdatert? Vi kastet nervøse blikk rundt oss på bussen, oppdaterte Twitter-strømmen manisk og hørte alle podkaster på tredobbel fart. Hva hadde vi gjort de siste ti årene? Hadde vi fulgt med i det hele tatt? Vi våknet midt på natten med et gisp, blodsprengte øyne og en engstelig tanke: Kanskje er det utdatert bare det å kåre ting?

Men vi slo tanken fra oss. Og dumpet spørsmålet på deg, kjære leser. Hvem var tidsånden på 2010-tallet?

Nå er svarene inne. Uten at konklusjonen ble så mye klarere.

Hatnominasjoner. For majoriteten velger noen de selv ikke liker særlig godt – som representanter for tendenser de ikke liker. Som leseren som skriver at «det dessverre er vanskelig å komme utenom sosiale medier som vår tids Napoleon til hest» og som derfor vil nominere Kjetil Rolness, «fordi han bygger sin superkjendis-status på å kritisere mediene fra sin Facebook-side. Og han bygger sin kjendispersonlighet på å snakke om hvor uglesett og marginalisert han er – dette er typisk for 10-tallets mest sentrale aktører: de påberoper seg å være kneblet, fryst ut av det gode selskap. Likevel har de millioner av lesere, og det angivelig ukorrekte de står for har for lengst blitt mainstream».

Eller leseren som nominerer Petter Stordalen som «et livsglad og liksom-personlig turbovesen som manifesterer den egosentriske konkurransestaten».

Tar man Morgenbladets uhøytidelige avstemning som pekepinn på stemningen synes dermed konklusjonen klar: Vi liker ikke vår egen tid. Det betyr ikke at man ikke har mye å si om den, eller at man er uvillig til å peke på personer som representerer tidens innerste vesen.

Et mindretall ser likevel mer positivt på tidsånden, og velger en som står for noe de selv tror på. Én foreslår for eksempel filosofen Arne Johan Vetlesen fordi «han tar opp sosiale fenomen som selvbedrag, skam, ondskap, men også andre mer positivt ladede etiske relasjoner som tillit», samt for hans innsats som økofilosof.

Greta Thunberg er nevnt av flest på den positive siden. Selv om Thunberg inntil i fjor var en helt vanlig, ukjent skoleelev er hun for mange en selvsagt kandidat: «Ingen har vel påvirket folk mer enn henne, på de 30 årene jeg har levd», skriver en leser.

Tvetydig. Blant de nominerte finner vi en hel del splittende og omstridte personer. Her er ingen samlende landsmoder eller landsfader i sikte. Kanskje er dermed konklusjonen man kan trekke ut av vår uhøytidelige kåring dessverre at tidsånden ikke er en person, men et samfunnsfenomen som har vært nevnt både titt og ofte i den politiske debatten de siste årene: polarisering.

Noen av de mest splittende skikkelsene er likevel tvetydige. Som Anita Krohn Traaseth, som nomineres med en luring av en tekst som oppsummerer Traaseths tiår – fra populær blogger til bestselgende forfatter av bøker om arbeidslivet, leder av Innovasjon Norge og «hærfører for gründerne». «Så», skriver leseren, «avslutter hun tiåret – igjen temmelig treffsikkert – med å etablere en egen podkast». Man får ha oss unnskyldt om vi inntil dette punktet så for oss at dette skulle være nok en hatnominasjon, men nei: «Traaseth er en moderne leder, en moderne mor, og en interessant stemme i en offentlighet preget av mennesker som gjør hva som helst for å komme på lufta, men som har lite å bidra med når de får sjansen.»

Også komiker Sigrid Bonde Tusvik er nominert med en uforutsigbar tekst: «Noen aktuelle temaer hun har engasjert seg i er Charlie Hebdo, abortsaken og metoo. Hennes engasjement i sistnevnte har gjort henne til en gallionsfigur for kvinnesaken. I mine øyne er tekstene hennes mer egnet til å engasjere egne tilhengere enn til å skape en nyansert og saklig debatt, noe som vel også er typisk for en periode hvor kvalitet måles i ‘likes’», lyder den tvetydige begrunnelsen.

Tidsånden på jobb. På lista finnes også forslag fra kunstens og kulturens verden, som Michel Houellebecq («Dere ber ikke om begrunnelse og her antar jeg dere kan argumentere godt nok selv») eller de norske favorittene Karpe: «Ved hjelp av inderlige og politiske tekster har de bidratt til et mer samlet land – og mer skånsomme kulturmøter», skriver en leser. Karpe, som benyttet tiåret til å bytte navn, fra Karpe Diem til bare Karpe. Før skulle man gripe dagen, nå prøver vi bare å gripe fatt i ett eller annet. Hva som helst! 

For mye har skjedd, vi henger ikke med. Vi har for mye informasjon og for lite prosessorkraft.

Lesernes tidsånd spiller sjakk (Magnus Carlsen) eller lager musikk (Frank Ocean). Youtuberen Felix Kjellberg, bedre kjent som PewDiePie, er nominert, podkastverten Joe Rogan likeså. Tesla-eier Elon Musk er nominert, men hverken Facebooks Zuckerberg eller Amazons Bezos når opp. To lesere nominerer sine egne sjefer, henholdsvis i transportbedriften Schenker AS og i Vann- og avløpsetaten i Oslo kommune.

Blant de mest originale forslagene er Simon Malkenes, læreren som på Dagsnytt 18 beskrev en skoletime og dermed sparket i gang prosessen som førte til utdanningsdirektør i Oslo Astrid Søgnens avgang og Fritt Ords honnørpris til ham selv. Det som for denne leseren gjør at Malkenes-saken speiler 2010-tallet er at «’makta’ ikke har kommet så mye lenger nå enn før, når det gjelder saklighet og modenhet. Tvert imot. Å reagere på Malkenes’ utspill med kun å prøve å angripe ham, er bare trist».

Hund til hest. Hvem vinner? Si det. Vi trodde vi hadde det da vi fikk en e-post med et bilde av Putin, Merkel og en nydelig hund. Hunden kunne jo vinne! Hvilken bedre tidsånd kan man ønske seg, enn en slik trofast venn som bare sover og spiser og gjør fra seg, og ellers speiler den sinnsstemningen man møter den med? Vi videresendte bildet til fotoavdelingen, med håp om at de kunne skaffe oss rettighetene. Det skulle vi aldri gjort: Bildet viste seg å være fra 2007.

Vi gir opp, vi klarer ikke dette. For mye har skjedd, vi henger ikke med. Vi har for mye informasjon og for lite prosessorkraft. Vi trenger en maskin, en kunstig intelligens. Kanskje er det den kunstige intelligensen som er tidsånden? Eller de som finner den opp? Her kan du lese om hvordan det gikk da vi reiste på innovasjonsfestival i Finland for å bli kjent med 2010-tallets kanskje mest sentrale skikkelse: gründeren.

Redaksjonen

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse