13:27 - 09. desember 2019

Skulle tro de hadde en plan

Britiske partier går til valg som om de har handlingsplaner klare til å sjøsettes. Virkeligheten er adskillig mer komplisert, og det kommer til å merkes.

Valgkamp: Sammen med den lokale konservative kandidaten Lia Nici (nummer to fra høyre) besøkte statsminister Boris Johnson fiskemarkedet i Grimsby 9. desember. Foto: Stefan Rousseau / PA Photos / NTB scanpix

En ukes tid før valget gjelder det å ikke trå feil. Partiledelsen skal være til stede, men ikke fremstå som heseblesende. Partiet skal fremstå som samlet, men med originale skikkelser på plass i alle landets valgkretser der en, og bare en kandidat skal velges. Utvalgte punchlines skal gjentas, men uten å virke påtatte eller banale. Og partiet skal fremme et salgbart og valgbart program.

Slik ser det ut nå for de konservative, for Labour og for Liberaldemokratene – og for det skotske nasjonalistpartiet. De har bare tiden og veien frem mot 12. desember og skal klare å samle, og helst utvide, sin flokk. I det arbeidet har programmet nødvendigvis en sentral rolle. Og britiske partiprogrammer fungerer nokså forskjellig fra de norske. I et land uten faste valgperioder (til tross for den gjeldende loven som sier man skal ha det) utformes programmet i en fart før det vedtas i sentralstyret. Formuleringene dveles ved, men ikke av utallige lokallag og av landsmøtet selv. Og det ferdige programmet fremstår som en lovnad om hvordan vi vil gjøre det hvis velgerne gir oss lov.

Er ikke ethvert partiprogram slik, da – et dokument som forplikter partiet til å gjennomføre en bestemt politikk i den kommende perioden? Jo da. Men det ligger noen grunnleggende forskjeller i muligheten for å gjøre det. Norge har ikke sett noen enkelt parti få rent flertall i Stortinget siden Einar Gerhardsen klarte det i 1957. I Storbritannia har flertallsregjeringer fra enten de konservative eller Labour vært hovedregelen. Siden 1929-valget er det bare i 1974, 2010 og 2017 at valget ikke har gitt en slik regjering som resultat.

Et parti med rent flertall kan jo i det store og hele iverksette sitt program, og i britisk statsskikk anses det som rett og rimelig overfor velgerne. De gir retning til politikken ved å stemme på politiske alternativer, og det alternativ som vinner frem, kan settes i verk. Ved neste valg får velgerne gi sine marsjordre på ny. Respekten for regjeringer og deres program favner også om Overhuset. Da en Labour-regjering med en stor reform-agenda vant valget i 1945, kom en ny sedvane på plass som sa at Overhuset ingen rett har til å blokkere lovgivning som er forankret i regjeringspartiets valgprogram.

Alt som er fagert tilhører fortiden, og det er også tilfellet her. Helt siden det turbulente 1970-tallet har oppslutningen om de to store partiene falt i befolkningen. Topartisystemet er blitt holdt oppe med kunstig oksygentilførsel fra en valgordning som sørger for betydelig overrepresentasjon til de to. Men selv ikke det kan eliminere risikoen for a hung Parliament der ikke noe enkelt parti har rent flertall. Britene fikk den varen levert i 2010 og altså igjen i parlamentsperioden som nå avsluttes.

2010-valget ble historisk ettersom det ledet til en regjeringskoalisjon. Liberaldemokratene slo pjaltene sammen med det konservative partiet. Regjeringen varte hele femårsperioden, som endte med flertall alene for de konservative ved neste valg. Liberaldemokratene, på sin side, klappet sammen, og en av grunnene var alle kompromissene de hadde måttet inngå. Partileder Nick Cleggs omdømme gikk fra ridder til skurk etter hvert som partiet fikk erfare hva det er å være juniorpartner.

En av oppgavene som følger den rollen er åpenbart å gi avkall på deler av sitt program og heller sette inn støtet der det nytter. Liberaldemokratene var ikke så dyktige på det, og i den grad de lyktes, var det i alle fall vanskelig å overbevise velgerne om det. Partiprogrammet hadde klart og entydig gått inn for en grunnleggende reform av valgordningen. Hva Clegg fikk var en folkeavstemning om en halvveis-reform som var vanskelig å forstå og som ble brutalt nedstem. Den liberale flokk hadde også gått til valg på at studieavgiftene ikke skulle heves. Etter et år i regjering endte den med å tredobles.

Slike brudd med partiets liv og lære ville være kontroversielle uansett. Men de ble verre av at konsekvensene av å gå i regjering var dårlig kommunisert og forstått. Partiet stilte til valg, vant regjeringsmakt og skulle ha iverksatt programmet.

Denne gang er det tre partier med fundamentale forskjeller som stiller til valg. Hva har de lært? Det de måtte ha lest seg opp på om kompromisser er i alle fall ikke kommunisert utad. Det tydeligste eksempelet er Labour, som har lagt frem en plan for økonomisk transformasjon som bærer sterkt preg av å menes fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Forslagene fra kretsen rundt partileder Jeremy Corbyn har større helhet og skarpere brodd – det er som om det radikale politiske prosjektet omsider har nådd sitt klimaks. Slikt kompromisser man ikke bort. Storbritannia kan gå løs på å bygge om hele sin økonomiske modell, men da må Labour få tømmene.

Problemet er at det er svært lite sannsynlig at Corbyns parti får det flertall partiet behøver. Og som mindretallsregjering med en eller annen form for støtte fra tredje- og fjerdepartier i Underhuset kommer alle de kryssende agendaer og hensyn som britene er instinktivt redde for. Liberaldemokratene og det skotske nasjonalistpartiet støtter Labour i å felle den konservative regjeringen og sørge for en ny folkeavstemning om brexit. Ut over det er det vanskelig å se for seg noe gjensidig forpliktende samarbeid. Og hva skjer da?

Brexit er også et stikkord dersom man er bekymret for om partiene er i stand til å følge sine egne programforpliktelser. Hvert enkelt av dem har strategier som vil være vanskelige å følge i praksis. Labour vil reforhandle kort og fyndig for å sikre en utmelding som knytter Storbritannia tettere til EU. Så vil de holde en folkeavstemning, hvor partileder Corbyn er nøytralt hevet over det hele. Liberaldemokratene har forlatt sin opprinnelige plan om kort og godt å reversere brexit til å si at en ny folkeavstemning er løsningen. Men ville de kunne støtte Labours fremgangsmåte?

På dette punkt er de konservative i alle fall tydelige. Men kanskje er de tydeligere enn hva partiet og statsminister Johnson selv har godt av. Som før under Johnson ligger utfordringen i forståelsen av tid og prosess. Utmeldingsavtalen skal tre i kraft så fort som råd er, og har de konservative flertall, burde det la seg gjøre. Verre er det med ideen om at overgangsperioden etterpå ikke under noen omstendighet skal vare lenger enn til nyttårsaften 2020. Et knapt år på å få på bena en omfattende handelsavtale er en kolossal ambisjon. Å binde seg til den er en farlig strategi, for alternativet til en forhandlet overgang er en brexit uten avtale – igjen.

Valg handler om forholdet mellom representant og velger, men også om tilliten til de som med flertall i ryggen skal styre skuten mot neste havn. Det kan bli forvirring på broen om styrmannsrollen denne gang. Og i riggen kan kjeklende matroser av ulik avskygning klore seg fast idet skipet setter seil.

Et slikt bilde av den parlamentariske situasjonen i Westminster er det mange som frykter. Går det slik etter valget, er det med et mannskap uten trening i samarbeid. Og de har et publikum på land som ikke er øvet i forståelsen av kompromisser.

Du har nå lest en gratis smakebit fra Morgenbladet. Vil du ha mer godt lesestoff? Vi har inntil 50 prosent rabatt for nye abonnenter. Bli abonnent
Annonse