– Det er fint med selvrealisering, men du får ikke endret maktstrukturer i samfunnet med selvrealisering alene, sier Hadia Tajik, nestleder i Arbeiderpartiet.
I forrige uke skrev Morgenbladet om hvordan nye kvinnenettverk retter oppmerksomhet mot likestilling i det mannsdominerte næringslivet. På to konferanser i regi av henholdsvis DN Kvinner og SHE Community, kunne publikum få høre om alt fra hvordan man pimper sin egen Linkedin-profil til hvordan man kaprer en toppjobb eller et styreverv. På The Thief møtte vi Andrea Belck-Olsen, leder av kvinnenettverket HER Oslo, som fortalte om hvordan hun og resten av HER-teamet inviterer kvinner til middagsselskaper, yogaklasser og raw food-kurs. «Diversity er supergøy og viktig», sa Belck-Olsen.
Men hvordan står det egentlig til med mangfoldet i kvinnenettverkene? Både på scenen og blant publikum på de to konferansene – og blant medlemmene – var det stort sett hvite kvinner og menn å se, med noen få unntak. Er det for mye fokus på å få kvinner inn i topplederstillinger og til å bli gründere, og for lite på mangfold? «Det er forbanna behagelig å være opptatt av feminisme, så slipper man å være opptatt av klasse», mente Elin Ørjasæter, samfunnsdebattant og dosent ved Høyskolen Kristiania. Er hun inne på noe?
– Først og fremst tror jeg at mangelen på mangfold handler om klasse mer enn det handler om etnisk bakgrunn, kultur og religion, sier Hadia Tajik.
– Nettverkene reflekterer det som ellers er sammensetningen i det sjiktet, og det er nok forklaringen på hvorfor det er så hvitt. Kvinner med innvandrerbakgrunn har gjerne en sosial eller økonomisk bakgrunn som ikke naturlig gir dem tilgang til denne typen nettverk.
Tajik mener nettverkene i for stor grad fremstår som koseklubber, og ikke som initiativer til å utvikle ledere. Når maktanalysen uteblir, sier hun, er det fare for å bli blind for både klasse og mangfold. Man ser kanskje ikke at man selv er med på å reprodusere stereotypier om hva som er vellykket lederskap blant kvinner.
– Det jeg opplever at menn er gode på når de først samles i slike nettverk, er at de først og fremst snakker om jobb og får jobbrelaterte innspill. Det gjør at når menn senere legger frem sine ideer i jobbsammenheng, får de lettere støtte fra ti andre menn som de allerede har drøftet tankene sine med. Mitt inntrykk fra kvinnenettverksarenaer er at man ender opp med å snakke om sosiale, familiære og emosjonelle ting, og ikke så mye om jobben og dets innhold.
–Kvinner får kanskje ros og tommel opp på Facebook fra kvinnenettverksmedlemmene. Men selv om emosjonell støtte kan være fint, er det ikke det samme som å ha gjennomslag eller makt, sier Tajik.
Flere identiteter.
Nora Mehsen, kriminolog, likestillingsbyråkrat og spaltist i Morgenbladet, mener det bare skulle mangle at det jobbes for å øke kvinneandelen på toppen av stillingshierarkiet. Menn besitter topposisjonene i nesten alle områder av arbeidslivet, sier hun. Ulike satsinger for å fremme kjønnslikestilling i næringslivet ønsker hun i utgangspunktet varmt velkommen.
– Likestillingsinnsatsen jeg etterlyser i næringslivet, er en innsats som tar på alvor at makt også er ulikt fordelt mellom kvinner.
Mehsen påpeker at forskjeller i tilgang til makt ikke kun handler om kjønn, men også faktorer som alder, funksjonsevne, sosioøkonomisk bakgrunn, seksuell orientering og etnisitet.
– Å redusere likestilling til et spørsmål som kun handler om kvinner som en uniform gruppe, mener jeg ikke noen er tjent med. Aller minst de kvinnene som er mest sårbare for urettferdighet, sier hun.
Laura Traavik, førsteamanuensis ved Institutt for ledelse og organisasjon på Høyskolen Kristiania, mener kvinnenettverk er viktig, men at flere grupper må inkluderes. Kvinner må presse på for systemendring, sier hun, ikke bare enkelttiltak.
– Ofte når vi snakker om kvinner glemmer vi mangfoldet som eksisterer innenfor kategorien «kvinne». Vi har alle flere identiteter – klasse, utdanning, religion, seksuell orientering og alder. Det er andre grupper som har større problemer i arbeidsmarkedet enn kvinner i toppledelsen, sier Traavik.
Hun mener likevel at fokus på likestilling i toppen av næringslivet er nødvendig. Vi har behov for rollemodeller, og kvinner trenger mer makt og innflytelse. Det er mulig å ha flere kampanjer samtidig, sier Traavik.
– Dette er ikke en konkurranse mellom ulike grupper, men et rop om endring i et system som systematisk glemmer, utelukker og marginaliserer kvinner. I dag er arbeidsplassen modellert på en universell leder, nemlig mannen. Kvinnen regnes fortsatt som et avvik, sier hun.
Et individuelt prosjekt.
Hadia Tajik mener kvinnenettverk snarere fremstår som en arena for inspirasjonsmøter, enn som initiativ som kan legge et fundament for å endre maktstrukturene i samfunnet.
– Selv om det er nettverk, så er det ikke fellesskap. Det er arenaer for et veldig individuelt prosjekt, sier hun.
– En viktig del av å skape forandring handler like mye om å holde dørene åpne for dem som kommer etter deg, ikke bare om å søke til et nettverk av mennesker som er på samme nivå som deg selv, eller som er der du ønsker å være.
Hun mener det er lett å tenke at mangfoldet er blitt bedre, fordi kvinnelige ledere har fått et mye større visuelt albuerom.
– Har lederrollen for kvinner forandret seg noe? Er det plass til ulike typer kvinner, eller er det en gentrifisering vi ser?
– Før gikk kvinnelige ledere gjerne i mer maskuline drakter, med skulderputer og mørke farger. I dag er man mer fargerike, med tanke på klærne. Det er fint, men det er ikke mangfold. For kan man være overvektig? I liten grad, vil jeg påstå, i så fall bare på en måte som fremstår som moderlig. Kan man ha afrokrøller? Michelle Obama hadde konsekvent rett hår mens hun var presidentfrue, det var først da Barack Obama gikk av at hun la ut et instagrambilde av seg selv med viltre krøller, sier Tajik.
– De som klarer å passe inn i malen, skal ikke klandres for det, men hvordan en kvinnelig lederskikkelse kan fremstå er fortsatt ganske smalt. Å manøvrere i dette krever en form for visuell kompetanse som menn slipper å bale med.