Annonse
08:56 - 10. desember 2019

Ny botanisk verdensordning

Hvis man har noen millioner herbarieplanter som skal omorganiseres, bytter man ikke system oftere enn hvert hundrede år.

Å sette i system er intet nytt: Botaniker og fotograf Anna Atkins regnes som den første personen som illustrerte bøker med fotografier. Her fra boken British algae: cyanotype impressions, som ble laget mellom 1843 til 1853. Foto: Anna Atkins / The New York Public Library / Spencer Collection
Annonse

Plantene var her lenge før oss. Livet startet i havet, etter hvert var det noen planter som karret seg på land, og etter millioner av år erobret plantene hele kloden. Ganske nylig reiste vi mennesker oss på to ben og fant ut at det var på tide å systematisere verden rundt oss. Den mest kjente systematiker, som regnes som klassifikasjonens far, var Carl von Linne. Han sjokkerte datiden med sitt «seksualsystem», og systematiserte planteriket etter kjønnsorganer. Mens vi pattedyr pleier å nøye oss med ett kjønnsorgan, er plantene litt mer grenseløse. De kan være enkjønnede, men oftere har de både en mannlig del, pollenbærere, og en kvinnelig del, arr og griffel. Men antallet, spesielt av pollenbærere, kan variere i stor grad. Disse er det ganske lett å telle, og Linne brukte det til å lage sine grupperinger. Dette systemet gikk man bort fra fordi det er et kunstig system, og svært nært beslektede arter kunne havne i forskjellige grupper. Når vi skal systematisere plantene ønsker vi at det gjenspeiler slektskap. Det blir litt som om du inviterer til slektstreff. Da inviterer du etterkommere etter for eksempel Oldemor på Sletta, og ikke alle de som ligner mest på deg selv. Det kan selvsagt være at alle som ligner deg, er i familien din, men det trenger ikke være slik.

Det som de siste tiårene har revolusjonert planteverdenen, og hvordan vi ser på slektskap, er DNA-metoder. Før DNA-analyser undersøkte vi plantene, og de som så like ut, grupperte vi i samme slekt eller familie. Målet var at disse gruppene skulle gjenspeile slektskap, men ettersom plantene tilpasser seg stedet de vokser, var det vanskelig å avgjøre hvilke karakterer man kunne stole på. For eksempel ser kaktuser i Amerika og vortemelk i Afrika til forveksling like ut. Begge grupper har liten overflate i forhold til volum, det er slik du må se ut for å overleve i ørkenen. Men dette er parallell evolusjon, og ikke resultat av slektskap.

For mer enn ti år siden bestemte en gruppe forskere seg for å systematisere alle blomsterplanter i planteriket etter DNA-sekvenser, som man regner som en mer objektiv måte enn å gruppere på grunnlag av utseende. Denne gruppen kalte seg «Angiosperm Phylogeny Group», forkortet APG og betyr noe sånt som «gruppen som jobber med blomsterplantenes genetiske slektskap». Og det måtte jo føre til bråk. Vi botanikere, som folk flest, liker at ting er slik de har vært. Men samtidig ønsker vi at det er slektskapet som avgjør grupperingen. Hovedarbeidet til APG-gruppen kom ut i 2009, og den siste inndelingen ble publisert i 2016. Dette førte til store omveltninger, ganske mange familier ble slått sammen. Alle som har vært med på en kommune- eller fylkessammenslåing, vet at her følger det mye følelser med. Det følger mye arbeid med også – hvis man har noen millioner herbarieplanter som skal omorganiseres, bytter man ikke system oftere enn hvert hundrede år.

Annonse