00:00 - 20. desember 2019

KrF i regjering har satt Kirken fri, skriver Marit K. Slotnæs

KrF i regjering har satt Kirken fri, skriver Marit K. Slotnæs.

Fire dager igjen til jul! Hva var det vi feiret igjen? Det krever litt konsentrasjon å huske det gjennom ribbeosen, men det er menneskelivets skrøpelighet som formidles i fortellingen om himmelens kongesønn, han som bygde en bro «imellom seg og himmelen, ei krybbe og ei ku», ifølge Alf Prøysen. Fra overfylte kirkebenker på julaften – de fleste kirker har flere bordsettinger denne dagen – mellom bunadskledde marsipangriser, er det selvsagt nesten umulig å leve seg inn i stallen. Men den klassiske julekrybben – mennesker og dyr tett sammen for å holde varmen under stjernehimmelen, med det nyfødte barnet i midten – er ikke bare, eller først og fremst en sentimental scene egnet til julepynt i møblerte hjem. Fortellingen har også alltid hatt politisk sprengkraft i seg. Det som ofte blir glemt, er hva slags bevegelse den kristne urkirken var, og hvilket samfunn den oppsto i. I en samtale i forbindelse med en boklansering nylig, ble den kulturradikale danske forfatteren Susanne Brøgger sitert på oppfatningen av kristendommen som en revolusjonær kraft, som siden ble korrumpert av moralisme. Det er godt sagt. For det er vanskelig å forestille seg hvor radikalt motstrøms det kristne budskapet var i samtiden.

To aktuelle saker kan fungere som ramme for en meditasjon over kirkens rolle som motkultur i vår egen tid: Statsråd Kjell Ingolf Ropstads angrep på deler av den grønne bevegelsen, og tidligere Oslo-biskop Gunnars Stålsetts sivile ulydighet i spørsmålet om ureturnerbare flyktninger. Mange, også utenfor kirkelige kretser, har reagert på at Stålsett nå risikerer fengsel for å ha hatt en ureturnerbar flyktning, Lula Tekle, som vaskehjelp i mange år. Stålsett hylles som en åndelig leder av sine egne, av et mer eller mindre samlet bispekollegium og på lederplass i Vårt land: «Når staten ikke er i stand til å ivareta menneskeverdet til ureturnerbare flyktninger, så må kirken gjøre det.» Statsrådens forsikringer om at Kristelig folkeparti jobber for å endre loven fra regjeringsposisjon, faller på stengrunn, for å holde oss i det bibelske. De to sakene speiler hverandre. Stålsett blir helgenforklart, Ropstad nærmest idiotforklart. Hva ville han med utspillet under partiets landsmøte i november?

Den grønne bevegelsen, sa Ropstad, kommer med et farlig tankegods: «en total avvisning av tanken om at mennesket er skapt med en iboende verdi og med en egenverdi». Statsråden måtte forklare seg, og det ble, ifølge teologen Eivor Oftestad i Dag og Tid, «eit salig rot av Kinas eittbarnspolitikk, Peter Singer, aktiv dødshjelp, MDG, kjæledyr og skuldingar om stråmenn». Oftestad mener Ropstad gapte over for mye da han rettet angrepet mot de grønne, men gir ham ellers mye rett i det han sa om behovet for å stå opp for menneskeverdet. Et nytt menneskesyn er i ferd med å sige innover oss, mener hun, og det har ikke spesifikt med de grønne å gjøre: Det er langt mer komplisert og handler om et paradigmeskifte i kulturen. Symptomer på slike paradigmeskifter er når begreper, som tidligere var selvsagte, skifter innhold eller ikke lenger er forståelige, forklarer hun. Mange er enige med talsperson i Grønn ungdom, Theodor Bruu, i at begrepet om menneskeverd er «utdatert og bør forkastes».

Annonse